Small bump

Jeg husker den dagen den positive graviditetstesten endelig lyste mot meg som om det var i går. Det var en tidlig morgen og J skulle reise bort i utdrikningslag til Mr, O, som nå har blitt svogeren vår. Jeg forventet å få mensen i løpet av helgen og etter mange negative tester etter måneder med prøving og forventninger, hadde jeg liten tro på at denne testen skulle være positiv. 

Etter noen minutter kikket jeg på testen og jeg trodde nesten ikke det jeg så. Jeg har som sagt sett min del negative tester, så jeg var egentlig ikke i tvil om at det var to streker, selv om strek nummer to var veldig svak. Selv om jeg var ganske sikker på at testen viste to streker, fryktet jeg at det kunne være noe galt med den. Jeg viste testen til J og spurte om han så to streker, samtidig som jeg prøvde å ikke la han få for store forventninger i tilfelle det allikevel ikke var sant.

J reiste på tur og jeg hadde egntlig tenkt å vente til dagen etter med å ta test nummer to, men etter å kun ha tenkt på det mulige frøet som vokste i magen hele dagen på jobb, kjøpte jeg med meg et lass med graviditetstester hjem og klarte selvfølgelig ikke å vente til neste morgen. Jeg tok en ny test den ettermiddagen og denne gangen var det ingen tvil - jeg satt nå med to positive graviditetstester foran meg. 

Jeg var overlykkelig, men samtidig livredd for at noe skulle gå galt. Jeg fortalte ikke J noe mer før han kom hjem på søndag og følte ikke at jeg kunne si det til noen andre før han visste det sikkert, så jeg følte meg egentlig litt alene akkurat da. Jeg klarte ikke å sitte stille og jeg klarte ikke å tenke på noe annet. 

Jeg lastet ned Ed Sheeran på Spotify, tok på meg turklær og gikk en ganske lang tur i naturen. Jeg hørte på "Small bump" og så for meg magen min med babykul. I sangen synger han "in just four months you're brought to life" - jeg hadde regnet ut at terminen ville bli rundt 20. desember, og det virket uendelig lenge til.

Endelig gravid og på tur med Ed Sheeran på øret // Magen med et ørlite frø

Jeg leste alt jeg kom over av informasjon om graviditet og spontanabort, og jeg gikk å la meg alene den kvelden. Dagen etterpå var jeg på shopping med søsteren til J og forloveden til broren til J. Vi spiste lunsj på McDonalds og jeg fikk dårlig samvittighet. Tenk å spise "junk food" dagen etter du har funnet ut at du er gravid - jeg skulle jo være så sunn!

Den kvelden kom søsteren min og en venninne for å spise kvelds sammen med meg og de to svigerinnene mine. Vi lagde taco og koste oss. Jeg skulle kjøre de to svigerinnene hjem og hadde sånn sett en god unnskyldning til å ikke ta meg en øl, selv om søsteren min og venninnen min, gjorde det. Til min store skrekk oppdaget jeg ett par dråper blod når jeg var på do, og fryktet dermed det verste.

Bilder fra turen min (tatt med iPhone)

Etter hvert viste det seg at jeg slapp å kjøre fordi broren til J kunne hente de. Når de gikk, tok det sikkert ikke fem minutter engang før søsteren min spurte om ikke jeg skulle ha en øl. Jeg hørte i stemmen hennes at hun mistenkte noe. Jeg prøvde meg på å si noe sånt som: "Jeg tror jeg står over i dag, jeg.." Venninnen min fulgte opp med et ganske direkte spørsmål om hvordan det gikk med babyprosjektet. 

Jeg vurderte mine muligheter og svarte først litt unnvikende. Jeg hadde på en måte utrolig lyst å si det til noen, på en annen side følte jeg at jeg burde si det til J først og for det tredje var jeg nå utrolig redd for at en spontanabort var rett rundt hjørnet. Jeg valgte til slutt å si som sant var, at jeg hadde tatt to graviditetstester som var positive, men at jeg nå var litt bekymret. 

Det føltes utrolig godt å kunne si det til noen og å få høre noen andres syn på noen av tankene jeg hadde fundert på de siste dagene, så alt i alt er jeg glad for at jeg valgte å si det til de den kvelden.