Living the dream

Jeg vet ikke hva andre små jenter drømmer om og jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge jeg har hatt denne drømmen, men så lenge jeg kan huske har dette vært min største drøm. Det er vanskelig å sette ord på nøyaktig hva drømmen min innebar, for det var så mye, men samtidig bare helt grunnleggende ting. En god mann, vårt eget hus, en god utdannelse, en god jobb, gode venner, et godt forhold til familie på begge sider, verdens søteste pus og ikke minst vår egen familie.

Det er ikke de materialistiske tingene som betyr mest, men det at vi har klart å skape et hjem for oss selv som føles trygt og godt, var definitivt en stor del av drømmen. Vi har nå en trygg base som ungene kan vokse opp i. Her skal vi bygge videre på familien og livet vårt sammen, og skape minnene som vi skal se tilbake på med glede når vi er gamle og grå.

Helt siden jeg møtte J og endelig turte å innse at han var mannen i mitt liv, har brikkene falt på plass en etter en. Jeg var ferdig utdannet og fikk etter hvert fast jobb. Han var lærling, og fikk etter hvert fagbrev og fast jobb. Han hadde en tomt og en plan om å bygge et hus. Mens vi planla huset og resten av livet, bodde vi i en kjellerleilighet hos foreldrene mine. 

Hele prosessen med huset lærte oss mye om hverandre og om å fungere sammen. Det er liten tvil om at vi passer sammen og at vi på mange områder utfyller hverandre, men man vil alltid møte på situasjoner hvor man ikke er enige eller ikke vet hvordan man skal håndtere. Jeg synes vi har taklet de bra til nå - ofte snakker vi om ting, kommer med våre syn på ting, og går hver til vårt. Når vi har fått tenkt oss litt om, innser vi som regel at den andre hadde noen gode poenger og så blir vi enige om en mellomting til slutt.

Av og til, når jeg går rundt i huset og gjør helt dagligdagse ting, når jeg ser på J som vasker gulvet så svetten siler for å rekke det før vi skal på kvelds hos foreldrene mine eller når jeg stryker hånden over min knallharde babymage, blir jeg grepet av enorm takknemlighet. Tenk at dette er livet mitt. 

Vi har selvfølgelig opplevd noen "lykketopper" - for eksempel når vi fikk godkjent hussøknaden, når vi forlovet oss, når vi flyttet inn i huset, når vi giftet oss og når vi så den positive graviditetstesten, men jeg setter minst like stor pris på alle de vanlige dagene. Det er selvfølgelig noen dager der humøret ikke er på topp og ting føles litt vanskelige, men de er heldigvis "few and far between". 

Jeg elsker hverdagene og rutinen når alt bare fungerer. Samtidig som jeg er sikker på at et barn vil utfordre de rutinene vi har innarbeidet til nå, er jeg også sikker på at vi kommer til å finne ut av den nye hverdagen sammen, og at et barn vil gjøre denne hverdagslykken som jeg setter så stor pris på, uendelig mye bedre. Er det rart jeg gleder meg?