Det er lett å være mamma

..når alt går bra, men alle møter vel før eller siden på små og store utfordringer som setter tålmodigheten på prøve. Vi er inne i en slik periode nå i forbindelse med den fjerde tannen. Vi har hatt noen urolige netter i forbindelse med de tre første også, men det er ingenting i forhold til det vi opplever nå.

I dag stod J opp med mini slik at jeg fikk sove til klokken 11! Det skjer ikke ofte - jeg tror faktisk ikke at jeg kan huske sist jeg sov så lenge - og i kveld har han lagt seg på gjesterommet for å få en god natts søvn før han skal på jobb i morgen. Jeg for min del krysser fingrene for en rolig natt, men jeg har mine tvil. 

Nå tror jeg rett og slett at jeg skal gå å legge meg - i tilfelle vi har nok en urolig natt foran oss.

4 uker ferie

Nå er jeg i gang med siste del av mammapermen min - eller det vil si, permisjonen er nå over, men jeg har fire uker ferie før jeg begynner i jobb igjen. Jeg har fremdeles en liten klump i magen når jeg tenker på at jeg ikke skal få tilbringe hver eneste dag med mini lenger, men jeg har også tro på at det kommer til å gå bra.

For selv om det fremdeles føles litt som at "alt er over" når de fire ukene er over, vet jeg jo at det ikke stemmer. Det blir jo bare ett nytt kapittel, og selv om jeg har hatt det utrolig fint i permisjonstiden, betyr jo ikke det at vi ikke får det fint når jeg begynner i jobb igjen.

Jeg er sikker på at mini og J kommer til å storkose seg de dagene de får alene, og så er jeg utrolig glad for at jeg har valgt å jobbe redusert i en periode. Jeg kommer jo faktisk til å ha fri flere dager enn jeg skal jobbe - men først skal jeg nyte de siste fire ukene med verdens beste datter!

Lille pusekatt

Jeg har sunget en sang om en liten pusekatt til mini omtrent siden hun ble født. Det var mamma som minnet meg på sangen som jeg husker at ble sunget til meg da jeg var liten. Sangen handler egentlig om en katt som stjeler melk fra mamman sin, men da katten vår var innlagt med nyresvikt, laget jeg en ny versjon.

De siste månedene har sangen derfor hørtes slik ut:

Lille pusekatt, hvor har du vært?

Jeg har vært hos dyrlegen. 

Lille pusekatt, hva gjorde du der?

Jeg ble behandlet for nyresvikt.

Lille pusekatt, hva fikk du da?

Jeg fikk antibiotika.

Lille pusekatt, hva sa du da?

Mjau, mjau, nyra mi!

Apropos pusen vår, i dag diltet hun etter meg og søsteren min når vi var på tur. Hun pleier vanligvis ikke å gå ut av byggefeltet og hun skjønner tydeligvis ikke at hun må være forsiktig i bilveien. Når vi var midt oppe i senteret, ble jeg såpass bekymret at jeg måtte be J komme å hente henne!

En travel uke

Denne uken har vi hatt tettpakket program nesten hver dag. Vi har vært på shopping, på babytreff, på besøk hos oldeforeldre og besteforeldre, og jeg har hatt meg en tur avgårde uten mini. Hun ble passet av moren til J og tanten sin, og det gikk kjempefint.

Jeg har ikke vært veldig mye borte fra mini, så det er fremdeles litt spennende hver gang jeg reiser fra henne. Jeg er ikke egentlig redd for at hun ikke skal ha det bra, men jeg kan plutselig se for meg at noe skjer og at jeg ikke var der for å ta vare på henne. Det går vel kanskje over med tiden - hvis ikke får jeg bare lære meg å leve med det..

Det er i hvert fall deilig å føle at det er går fint å overlate henne til andre innimellom.

Steikje fine gardine

De kritthvite gardinene våre med bladmønster på, er nå byttet ut med noen litt lunere gardiner for høsten. Selv om det egentlig er tynne sommergardiner, synes jeg fargen gir stuen et lunere preg.

Hvis jeg skulle bytte gardiner, ville jeg ha noen som passet sammen med tingene vi allerede hadde i stuen. Jeg bestemte meg for å prøve å finne noen som passet sammen med de nye brudebildene og puten i den svarte lenestolen. Det er sikkert ikke så enkelt å se fargen i den puten på dette bildet, men det første J sa da jeg hadde hengt opp gardinene, var at de matchet den puten!

Gardinene er kjøpt på Europris til 50 kr per lengde! Til sånne priser kan man jo faktisk skifte ut gardinene selv når man er i ulønnet permisjon uten å ha dårlig samvittighet. Bildene er tatt sist J støvsugde. Til vanlig er nemlig gulvet fylt med lekene som for anledningen var ryddet opp i lekegrinden.

Er jeg unormal?

Først litt bakgrunnsinfo: Jeg har tidligere nevnt at både jeg og J er ordensmennesker og at vi liker rutiner. Ikke bare liker vi rutiner, vi lager dem også helt automatisk. Det er svært sjelden vi setter oss ned og blir enige om nye rutiner, men allikevel kommer de liksom snikende. 

Med en ny baby var det mange nye rutiner som måtte på plass. Som med alt annet, har babyrutinene kommet helt av seg selv. Vi prøver oss litt frem i starten, finner den fordelingen som passer oss best, og holder oss til det helt til vi eventuelt finner en grunn til å endre på det. 

Baberutinen er ett eksempel. I starten prøvde vi litt ulike fremgangsmåter, men vi endte ganske fort opp med å gjøre nøyaktig det samme hver gang. Til dags dato har jeg bare badet mini én gang uten J, og da var moren min med. Det samme med kveldsstellet, vi gjør nøyaktig det samme hver kveld - vi står til og med på de samme plassene og bytter plass på akkurat samme tidspunkt hver eneste kveld.

Og så til dagens tema: leggerutinen. I starten, det vil si i flere måneder, gjorde vi ulike ting hver kveld. Noen ganger sovnet hun selv, noen ganger ble hun bært og bysset i søvn og noen ganger ble hun ammet i søvn. Til slutt endte vi opp med at jeg tok meg av selve leggingen - det var det som fungerte best, og J har fått gjort mye mens jeg har brukt timesvis på legging. Noen ganger har han gått tilbake på jobb, noen ganger har han holdt på med andre prosjekter og noen ganger har han, helt fortjent, slappet av på sofaen.

Jeg, for min del, har ingenting i mot å være den som legger. Med tiden har rutinen blitt mer og mer effektiv, og nå går det som regel ganske fort - selv om vi ikke er helt der at jeg bare kan legge henne ned og forlate rommet enda. Jeg kan ikke huske sist hun ikke sov innen klokken halv åtte - hvilket betyr at jeg fint kan legge henne og gå ut etterpå, om jeg ønsker det. 

Så til overskriften. Grunnen til at jeg spør, er at når legging kommer opp som tema og jeg forteller at amming fremdeles spiller en ganske sentral rolle i leggerutinen, spør som regel folk hva vi gjør når jeg ikke er hjemme. Til og med to helsesøstre har spurt meg om det. Jeg hadde ikke tenkt over om det er vanlig å gjøre det slik eller ikke, men det at til og med to som jobber med så mange mødre, spør om det, tyder vel kanskje på det motsatte.

Med tiden ser jeg selvfølgelig for meg at begge vi, og andre, kan legge henne, men jeg håper liksom på at det kommer av seg selv. At vi skal slippe å lide oss gjennom kveld etter kveld med hyling. For hvorfor skal vi gjøre det så lenge vi har det fint sånn som det er nå? 

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette innlegget. Det er vel som med så mye annet her på bloggen, bare for å få luftet tankene.

En liten bloggtørke

Jeg er på en måte litt inne i en bloggtørke for tiden. Jeg er nok litt uinspirert, men mest handler det om at jeg ikke har plass til flere bilder på PCen min. Den er for tiden proppfull og ultratreg. Jeg har allerede back up av mange av bildene på en ekstern harddisk, men nå tenker jeg å kopiere alt inn på enda en harddisk, for så å slette alt på PCen.

Først må jeg bare kjøpe enda en harddisk, så må jeg kopiere alt hit og dit, og slette alt fra PCen. Det burde jo ikke være så utrolig vanskelig, men det har nå gått ukesvis uten at jeg har fått gjort det. Derav kun mobilbilder på de siste innelggene...

Dagens bilder er hentet fra det proppfulle arkivet og de er tatt for en måned siden. Jeg satser på å komme sterkere tilbake om ikke lenge - med bedre bilder!

En erfaring rikere

Nå er vi tilbake fra seminaret med jobben min, og det gikk kjempefint! I hvert fall med tanke på meg og mini. Det gikk veldig bra å være fra hverandre, og jeg klarte helt fint å ikke tenke så mye på henne mens jeg var borte fra henne. 

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke bli med på en tre timers lang båttur på forhånd, men siden alt gikk så fint og jeg fikk forsikret meg om at vi skulle være tilbake til klokken seks, ble jeg med på den også. Mens jeg satt i båten og så hotellet bli mindre og mindre i det fjerne, lurte jeg på om jeg hadde gjort det rette. Tenk om noe skjedde mens jeg satt fast ute på fjorden?

"Går det bra med deg? Du har jo mistet all farge i ansiktet." De andre trodde jeg var sjøsyk, og jeg valgte å la de tro det. Det var liksom enklere enn å forklare 12 menn og en barnløs, ung kvinne at jeg så for meg ulike skrekkscanarioer som potensielt kunne utspille seg på land i dette øyeblikk. Når jeg fikk fokus over på fiskingen, gikk det heldigvis bedre. Plutselig halte jeg inn fisk etter fisk (riktignok mest makrell, men jeg fikk faktisk flest fisk!), og før jeg visste ordet av det var vi på vei tilbake mot hotellet. 

Jeg småsprang oppover bakken fra brygga, og prøvde å se inn det store vinduet på rommet vårt, men det var vanskelig på grunn av gjenskinnet i ruten. Når jeg kom nærmt nok, så jeg at de stod og så etter meg. Jeg kunne nesten ikke komme meg inn til de fort nok. Gjensynsglede i seg selv er jo nesten grunn nok til å være litt fra hverandre innimellom.

Jeg er glad for at jeg reiste, og jeg føler meg på mange måter mer klar for å begynne å jobbe igjen om en drøy måned - men jeg kjenner også at jeg har litt å jobbe med før jeg er helt klar. Det viser seg nemlig at ting ikke har gått helt slik som jeg hadde tenkt mens jeg har vært borte. Alt vi hadde klart å bygge opp av rutiner og prosedyrer er visstnok helt borte, og de to jeg lærte opp før jeg gikk ut i permisjon, er begge borte. Prosjektene mine har dermed ikke blitt håndtert slik de burde, og jeg kjenner at stressnivået øker bare jeg tenker på hva som venter meg. 

De har ansatt noen nye prosjektledere som jeg skal jobbe sammen med, og nå føltes det litt som at de bare venter på at jeg skal komme tilbake og rydde opp. Jeg merker at jeg sliter med å koble ut tankene om kaos, hva jeg kunne ha gjort annerledes og hva som må til for å ordne opp. Jeg er med andre ord ikke flink til å legge igjen problemene på jobb. 

Nå tenker jeg at jeg må finne ut om det finnes noen teknikker for hvordan sånne som meg kan omstille seg fra jobb til privat. Ting kommer nok aldri til å gå helt på skinner på jobb - det må jeg lære meg å leve med, og jeg må lære meg å ikke ta ting så personlig. Jeg føler på en måte at det er min feil at ting ikke har fungert mens jeg har vært borte. Jeg kan si til meg selv at jeg gjorde så godt jeg kunne, men det føles allikevel som et personlig nederlag. Hvis jeg gjorde så godt jeg kunne og ting ikke fungerte, må jo det bety at det ikke var godt nok?