Litt om mammaperm og mammakrig og sånne ting

Jeg liker å planlegge ting og jeg liker å holde meg til planen. Jeg kan til tider bli litt stresset når jeg forsøker å planlegge ting som jeg har lite erfaring med fra før eller som av naturlige årsaker er vanskelig å planlegge. Slike ting utsetter jeg gjerne så lenge jeg kan og av og til ender det til og med at jeg aldri får planlagt det skikkelig, men heller ender opp med å ta det på sparket.

En slik ting som jeg synes er vanskelig å planlegge er mammapermisjonen og ikke minst mammarollen. Permisjonen må selvfølgelig planlegges i løpet av høsten, men mammarollen kommer jeg nok til å ta litt mer på sparket, selv om jeg av og til kunne tenkt meg å ha en fiks ferdig plan som jeg bare kan følge de neste 20 årene… 

 

Tenk om det fantes en foreldremanual som hadde alle svarene og som jeg bare kunne pugge for å bli den perfekte mor. Jeg hadde aldri trengt å være usikker på hva som var det rette å gjøre. Jeg kunne bare slå opp i fasiten og være trygg på at valgene jeg gjorde var det beste for hele familien. I sommer har det pågått en debatt om mammapolititet og mammakrigen. Noen hevder at dette fenomenet er spesielt sterkt i Norge siden vi er preget av en likhetstankegang her til lands. Det virker som man forsøker å komme frem til èn riktig måte å oppdra barn på som skal gjelde for alle, selv om ingen familier er like.

Noen mener at alle barn bør gå i barnehagen fra de er ett år gamle – både med tanke på barnets sosiale utvikling, og ikke minst for å få mor tilbake i jobb så fort som mulig. Andre mener at det er altfor tidlig å sende en ettåring i barnehagen. Jeg har alltid tenkt at jeg skal tilbake i 100 % jobb etter at permisjonstiden er over, men nå som det er i ferd med å bli en realitet, merker jeg at jeg begynner å bli usikker. Pulsen øker og jeg blir småstresset når jeg ser eksperter som uttaler seg om hvor traumatisk det er for ettåringer å begynne i barnehagen. Tenk om barnet blir merket for livet??

Så leser jeg om en annen ekspert som mener det stikk motsatte – at det er lettere for ettåringer enn for eldre barn å venne seg til å gå i barnehagen. Sannheten er vel at man vet lite om hvordan det påvirker barna og det er helt sikkert individuelle forskjeller her også. Jeg er selvfølgelig ingen ekspert, men for meg virker det logisk at så lenge barnet er trygg på foreldrene, finner seg til rette i barnehagen og får den oppfølgingen det trenger etter barnehagen og i helgene fra foreldrene, vil ikke barnet ta skade av å begynne i barnehagen allerede som ettåring. 

 

For mor kommer det derimot helt sikkert til å bli både traumatisk og hjerteskjærende! Når jeg leser om Karianne som nesten gikk glipp av sitt første barns første skritt og som hadde konstant dårlig samvittighet både overfor barnet og jobben, kjenner jeg allerede at det river i mammahjertet. Tenk om jeg går glipp av noe og tenk om barnet ikke får den responsen det fortjener fordi jeg var på jobb. På en annen side mener jeg at det er viktig å lære barna at man må jobbe for å kunne leve og at ikke alt dreier seg om dem hele tiden - om de må lære dette allerede som ettåringer, kan selvfølgelig diskuteres.. Jeg har heldigvis noen måneder å tenke meg om på før vi må bestemme oss. Jeg har også en fleksibel og grei sjef som har lovet meg at vi skal komme frem til en løsning som funker for oss alle, men jeg skal innrømme at det stresser meg litt at jeg ikke vet hva denne løsningen er enda..

Når det gjelder denne mammakrigen, tror jeg forresten mye av det bunner ut i kvinners usikkerhet rundt egne valg når det kommer til barn og jobb og sånt, og deres behov for å forklare og rettferdiggjøre sitt valg – overfor omgivelsene, men kanskje mest overfor seg selv. Èn kvinnes argumenter for det valget hun har tatt, kan så oppfattes som kritikk av andre valg enn det hun har tatt, av en annen kvinne. Det jeg prøver å si er at jeg tror ikke nødvendigvis kvinner mener å kritisere hverandres valg når det kommer til mammarollen, men at siden dette er et så viktig og sårt tema for mange, kan det bli oppfattet slik hvis vi ikke passer på. 

 

Jeg har selv merket at når jeg diskuterer dette med barnehage versus lenger mammaperm, ramser jeg opp argumenter for barnehage, mens en venninne av meg gjør det samme for forlenget permisjon. Jeg synes det er flott at hun tok seg tid til å være hjemme et ekstra år med barnet sitt, men det tror jeg aldri at jeg har sagt til henne. Det eneste jeg tenker på når vi diskuterer det, er min egen situasjon og å prøve å rettferdiggjøre det å eventuelt skulle sende barnet i barnehagen allerede som ettåring.

Jeg har heldigvis en grunnleggende tro på at vi kommer til å bli gode foreldre. Vi trenger bare litt tid for å finne ut hva som blir den riktige løsningen for akkurat vår familie.