lørdag 27. juli 2013

Hva skal barnet hete?



Hvordan velger man egentlig hva barnet skal hete? De fleste har vel en viss ide om hvilke navn man kommer til å velge. Denne artikkelen fra Dagbladet var i hvert fall ”spot on” på meg. Jeg passer beskrivelsen med tanke på at jeg er familiekjær og setter tradisjonelle verdier høyt. Jeg er opptatt av at navnet skal være fint og har ikke noe behov for å skille meg ut med tanke på navnevalget. Eksempler på jentenavn som passer i denne kategorien er Ingrid, Marie, Benedicte, Emma og Anna. Flere av dem står høyt på min liste, for å si det sånn.


Selv om jeg ikke har behov for å velge et utradisjonelt navn, ønsker jeg selvfølgelig ikke at hun skal hete det samme som ”alle andre”. Jeg har derfor gått gjennom navnestatistikken fra SSB og jeg prøver selvfølgelig å følge med på hva andre i lokalsamfunnet kaller sine barn. Et navn som stod høyt på listen, men som mest sannsynlig er uaktuelt på grunn av at vi kjenner til et par andre som har fått dette navnet nylig, er Ella. Oldemoren til J het det, men jeg har aldri møtt henne, så for min del ville vi eventuelt valgt dette navnet hovedsakelig fordi vi likte det og ikke for å kalle opp etter henne. Når det er sagt synes jeg det er fint å bruke navn som allerede er i familien, men jeg føler altså på ingen måte at dette er et krav.


J er heldigvis enig med meg i grunnprinsippene. Med det mener jeg at vi kommer til å velge et ganske tradisjonelt navn, det kommer ikke til å bli et dobbeltnavn og det må føles riktig. Utover det har vi egentlig ikke snakket så mye om det enda. J mener at vi ikke kan bestemme oss før hun er født, og det kan jeg for så vidt være enig i, men jeg mener at vi må jobbe oss frem til bare noen få alternativer på forhånd.

Jeg har en favoritt for øyeblikket og det føles veldig riktig for meg akkurat nå, men det kan jo selvfølgelig endre seg. Det er ikke et uvanlig navn, men samtidig ikke et veldig vanlig navn. Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer riktig har det føltes, men samtidig ble det veldig skummelt å skulle si det til noen - til og med til J. Jeg har oppdaget at det å velge navn er en veldig personlig prosess for meg, og at jeg er redd for å merke at noen, spesielt J, ikke skal like navnet når jeg sier det høyt. Det ville på en måte føles som kritikk – både av min smak, men også av babyen. Jeg vet selvfølgelig at dette ikke er tilfelle, men det føles nå engang slik, da.


Navnet lå på navnetoppen for over 100 år siden, har siden vært mindre brukt, men er nå på vei opp igjen. Jeg synes det er et fint navn, det er ikke for søtt, og jeg ser for meg den kuleste kidden i gata når jeg tenker på det. Det passer til en kul, uredd, aktiv og fantastisk jente.

Tidligere denne uken tok jeg mot til meg og fortalte J at jeg hadde tenkt på et navn. Jeg fortalte at jeg var redd for reaksjonen hans og at han bare skulle avvise det totalt. Han så forventningsfull, og litt skeptisk, på meg: ”Ja, hva er det?”. Hjertet hamret i brystet på meg, jeg følte meg litt flau for at dette føltes så intenst, og jeg var livredd for at han bare skulle si ”uaktuelt”. Så sa jeg det. Reaksjonen hans var ikke som forventet, men han avviste det ikke totalt i hvert fall. Han sa vel noe slikt som at vi ikke trengte å bestemme det enda og at vi ikke kunne vite det sikkert før etter vi har sett henne. Jeg håper at navnet legger seg i underbevisstheten hans og at han liker det bedre og bedre jo mer han tanker på det, men jeg er selvfølgelig åpen for andre forslag også. Det finnes mange andre fine navn, og jeg er enig med han i at vi ikke kan bestemme oss 100 % før etter vi har møtt henne.


Nå når jeg har en favoritt, har det dukket opp et nytt ”problem”. Jeg er plutselig veldig redd for at noen andre skal ta det. På en måte er jeg fremdeles redd for å si det til folk i tilfelle de ikke liker det, men på en annen side har jeg lyst å bare få det ut der, slik at alle vet at det er ”opptatt”. Jeg så at Fotballfruen og mannen har bestemt seg for navn, og kjente panikken bre seg – tenk om det er det samme. Da vil alle tro at jeg har hermet etter henne! Nå tror jeg ikke vi har samme smak i navn, men tenk visst..

Hvis noen har lyst å dele sin erfaring rundt navnevalg, lurer jeg litt på når andre bestemte navn. Måtte dere se barnet for å vite det sikkert, eller var navnet bestemt før fødselen, og i så fall hvor tidlig i svangerskapet? 


EDIT: For ordens skyld: Det navnet som står øverst på min liste for øyeblikket er ikke et av de som ble listet opp som eksempler i det første avsnittet.

2 kommentarer:

  1. Navn er ikkje enkelt! Når vi skulle ha Lilly-Andrea, ville eg ha Lilly (etter mormora mi) og Roar ville ha Andrea. Eg syns jo at alle heite Andrea på den tida, så eg VILLE IKKJE at ho skulle heite det! Så sa pappa nokre veker før ho kom til verden, kan ho ikkje heita Lilly-Andrea då?!? Så sånn vart det :-)
    Jacob ville eg ha etter den gode, snille bestefaren min, mens Roar IKKJE var enig! Han hadde ikkje så mange gode forslag til guttenavn heller, så når han kom til verden vart det bare Jacob :-) Han va jo Jacob for meg heilt fra eg fekk vete at vi skulle ha ein gutt :-)
    Litt tilfeldigheter og litt sterk vilje fra mi side ;-)
    Eg er sikker på at det blir "magisk" ;-)uansett kva det blir!
    Klem

    SvarSlett
  2. No daua eg nesten av nysgjerrighet her!!

    SvarSlett