onsdag 17. september 2014

Bugaboo Bee - meant to be?

I dag har jeg og mini vært i Åsane. Vi parkerte på IKEA, gikk bort på Barnas Hus for å se på vogn, gikk tilbake på IKEA og spiste lunsj, gikk på XXL og fikk byttet en hodelykt for J, gikk tilbake på IKEA, før vi avsluttet med å kjøre bort igjen på Barnas Hus for å kjøpe vognen vi hadde bestemt oss for. 


Jeg hadde egentlig tenkt meg innom på Barnevognservice i Gullgruven også, men droppet det siden Barnas Hus hadde godt nok utvalg av vogner som kunne brukes bakovervendt, og de hadde 30 % rabatt på de mest aktuelle. 

Det stod til slutt mellom Babyjogger Vue og 2013-modellen av Bugaboo Bee. To vogner som tilfredsstilte de viktigste kriteriene mine - selv om ingen av de blir liten som jeg egentlig kunne tenkt meg, sammenslått. Bee'en var en klar favoritt, men Vue'en hadde én stor fordel - prisen. Den kostet ganske nøyaktig halvparten av Bee'en.



Jeg forsikret meg om at de hadde mange vogner slik at jeg hadde tid til å tenke litt på det, og sa at jeg kom tilbake senere. Når jeg ringte J for å spørre hva han mente, trodde jeg egentlig at han kom til å si at jeg kunne bestemme, men at det ville lyse litt gjennom at han syntes det var mye å bruke 4000 kr på vogn nummer to - for det ble prisen med 30 % rabatt, cirka 4000 kr for Bee'en og 2000 kr for Vue'en - men han sa bare at jeg skulle ta den dyreste. Han tilbydde seg til og med å betale.


Så da var det avgjort - det ble Bugaboo Bee. Når vi var tilbake på Barnas Hus, viste det seg at de kun hadde den ene 2013-modellen igjen, som de solgte med 30 % rabatt, OG at de hadde regnet feil på prisen tidligere, så den kostet "bare" 3500 kr. 


Da var det vel på en måte "meant to be" Bugaboo Bee.

mandag 15. september 2014

Hvor mye er for mye?

Vi har fått fremkalt fem bilder fra bryllupet på lerret, og fire av de er per dags dato plassert innenfor en relativt liten radius i stuen vår. Det siste bildet henger over senga på soverommet.


Det ene bildet av kun meg, har jeg ikke hengt opp fordi jeg føler at det er litt voldsomt å ha så mange bilder av seg selv i stuen.. Jeg tror jeg kommer til å henge det opp, men på sikt blir nok noen av de flyttet ned i kjelleren, tenker jeg. 




fredag 12. september 2014

Liten og god vogn nummer to

Dette er det jeg har brukt hvert ledige minutt av dagen i dag på. Søking på internett, leting etter anbefalinger og produkbeskrivelser.


Jeg er fremdeles veldig fornøyd med Emmaljungaen vår og jeg ville uten tvil ha valgt denne som vogn nummer en igjen - MEN, den tar stor plass i bilen. Nærmere bestemt, tar den all plassen i bagasjerommet vårt.

Nå ønsker jeg meg en liten og god vogn som jeg kan ha i bilen. Babyzen Yoyo er en overlegen favorittt - den kan slås sammen med en hånd, veier under 6 kg, og prisen er ikke avskrekkende - MEN, det er ett stort minus: Barnet kan ikke sitte bakovervendt.

Så vidt jeg kan finne ut, er Buggaboo Bee den eneste vognen som blir ganske liten sammenslått, som man også kan bruke bakovervendt - MEN, denne er selvfølgelig betraktelig dyrere enn Babyzen. 


Når jeg startet jakten tenkte jeg at jeg bare skulle ha en enkel, billig vogn, men det er tydeligvis ikke enkelt når man vil ha muligheten til å bruke den bakovervendt. En del av meg har skikkelig lyst til å bare gå for Babyzen, men tanken er jo å bruke den når vi er i ukjente omgivelser, og da har jeg i hvert fall lyst at mini skal kunne se meg slik at hun føler seg trygg og at jeg ser hvordan hun har det. 

Jeg synes det er helt merkelig at så mange vogner bare har forovervendt sportsdel. Når vi går tur, snakker vi også sammen. Jeg ser hva hun ser på, og beskriver det for henne. Hvis hun ser noe hun er usikker på, ser hun på meg og jeg forteller henne hva det er, og viser henne at det ikke er noe å være redd for. 

Nei, dette skulle visst ikke være enkelt. Jeg har bedt om anbefalinger fra et par nettbutikker, men ikke fått svar. Neste uke tror jeg at jeg tar meg en tur på Barnas Hus og hører hva de har å si - men hvis noen av dere som leser bloggen har erfaring med dette, setter jeg stor pris på tilbakemelding! 


Bildene i innlegget illustrerer humøret mitt etter timesvis på internett på den usedvanlig treige PCen min...

torsdag 11. september 2014

Ny bildevegg i stuen

Etter at vi fikk fremkalt bryllupsbilder på lerret, har vi også fått opp noen nye bildelister i stuen. Jeg kjøpte en lang og tre små på IKEA, men vi har bare hengt opp den lange og to små.


De nye listene henger over barnegrinden og Expedit-hyllen vi flyttet opp for noen måneder siden. Mosebildet som hang på denne vaggen tidligere, er flyttet over på den andre veggen i samme kroken.


Denne kroken har liksom vært litt tom helt siden vi flyttet inn, men nå som jeg har begynt å vende meg til alle de nye elementene, føles denne kroken endelig litt mer ferdig. 

tirsdag 9. september 2014

Endelig

Fra vi flyttet inn i huset, har jeg sett for meg at vi skulle ha et stort bryllupsbilde over sofaen i stuen. Når jeg snakket med fotografen før bryllupet, sa jeg at jeg ville ha et bilde med mye natur og helst en litt dramatsik himmel. 



Dagen vi giftet oss, blåste det en del og det begynte faktisk å regne litt etter vielsen. Vi tok derfor de fleste bildene i et oppusset nøst. Når vi var på vei til middagen, bestemte vi oss for å stoppe og ta noen bilder ute også. Siden det var litt dårlig vær, fikk vi også litt av det spillet på himmelen som jeg hadde ønsket meg på forhånd. 

Jeg er veldig fornøyd med alle bildene fra bryllupet. Fotografen hadde øye for detaljer og hun pirket på alt fra hvordan vi skulle stå, til hvilken knekk jeg skulle ha i håndleddet. Jeg husker at hun slet litt med at J er så mye mørkere i huden enn meg. På dette bildet måtte han faktisk ha hånden sin under armen min, fordi den ble så utrolig mørk mot den hvite kjolen.


Det er nå over to år siden vi giftet oss, og nå er endelig bildet på veggen! Vi kan være ganske effektive til tider, men jammen kan vi utsette ting også, gitt...


søndag 7. september 2014

Shit

Det bannes heldigvis veldig lite her i huset, men selv om vi ikke banner mye, sier vi noen ting som vi ikke vil at mini skal si. Ett eksempel er "shit". Vi sier det altfor ofte begge to.


Det er ikke slik at jeg sier det når jeg er alene med mini, men hvis J forteller meg noe, responderer jeg gjerne med "sjiiiit". Jeg tror det startet med "shit, man, dude", som ble forkortet til "shit, man", og nå altså "sjiiit".



Tenk det, da - barnets første ord; sjiiiit...

torsdag 4. september 2014

SY OM: Gammel joggebukse til babydrakt

Sist jeg ryddet i garderoben min, la jeg vekk noen plagg som jeg tenkte at jeg kanskje kunne sy om. Ett av de var en gammel joggebukse. Den var god å gå i, men formløs og ikke så flatterende på.

Jeg bestemte meg for å sy den om til en  buksedrakt til mini. Jeg hadde hatt nok stoff til å sy hele drakten i det gamle joggebuksestoffet, men jeg valgte å sy toppen i et bomullsstoff fra Panduro. 


For å sy toppen, tok jeg utgangspunkt i et mønster fra Stoff&Stil. Det var egentlig til en kjole, så jeg bare forkortet det litt. Videre klippet jeg strikken av joggebuksen, og sydde den inn litt på sidene, slik at omkretsen ble cirka like stor som bunnen på toppen. Deretter sydde jeg sammen de to delene og laget et kantbånd av samme stoff som toppen, som jeg sydde over sømmen. 


Til slutt tredde jeg en strikk igjennom kantbåndet og når jeg hadde fått prøvd drakten på, klippet jeg bena i riktig lengde og sydde inn strikk. 

tirsdag 2. september 2014

Tante Lisa

Endelig kan jeg smykke meg med enda en tittel. Søsteren min fikk en nydelig liten gutt i går, så nå er jeg også tante. Det var overraskende nervepirrende å vente på beskjeden om hvordan det hadde gått.

Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe fornuftig, så jeg brukte all ledig tid på å forberede tre gaver - en til hver av foreldrene og en til nevøen min. "Fetter Anton" fikk noe Converse-greier som jeg hadde kjøpt og en liten rangle som jeg har sydd.


Foreldrene fikk bare litt snacks og drikkevarer. Vi fikk høre at det var fullt på barselavdelingen, så jeg regnet med at Mr. O måtte reise hjem om natten. Gaven hans var derfor vanntett. Tanken var at den skulle stå å vente på han når han kom hjem, men så var de heldige og fikk et familierom allikevel.


Vi fikk lov å komme på en liten visitt til den nye familien, og det var så fint å se familierommet der de kunne ligge sammen med babyen i midten og bare nyte den nye tiden. Det burde jo absolutt vært sånn for alle førstegangsfødende.


Nå bare gleder jeg meg til å bli kjent med det nye familiemedlemmet og til mye moro i årene som kommer.

lørdag 30. august 2014

Every step you take

Jeg blir bare så uendelig stolt og rørt hver gang mini tar et nytt lite skritt mot uavhengighet. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men det gjentar seg gang på gang: først roser jeg henne høylytt - klapper og heier. 

Så tar følelsene overhånd. Jeg kjenner at hjertet svulmer av stolthet, og som regel kjenner jeg også en liten tåre presse på i øyekroken. Jeg klarer liksom ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg må begynne å gråte for hver minste ting. Er det rene gledestårer, eller er det også et snev av vemodighet? 

For hvert nye skritt og hver nye fase i utviklingen, er jo også en tid forbi. Tidligere lot jeg for eksempel mini sove liggende på meg. I starten føltes det litt som at jeg gjorde noe galt - hun burde jo heller sove i sengen sin og jeg burde jo ha utnyttet sovetidene hennes til å gjøre husarbeid eller noe annet "fornuftig". Når jeg fortalte litt mer erfarne mødre at hun måtte ammes, bysses eller trilles for å få sove, reagerte de ofte med å si at de skjønte at det var vårt første barn.


Når man får flere barn, har man kanskje ikke tid til det - hva vet jeg? Det jeg vet, er i hvert fall at jeg ikke angrer på alle de timene jeg har tilbrakt med mini sovende på brystet. Det føltes som en stor tillitserklæring fra henne, og det er en fantastisk følelse å bare være så tett. Å kjenne den rolige lille kroppen, å kysse det dunete myke hodet, å trekke inn den  unike babylukten, å stryke henne over kinnet og holde henne tett. Hvem vil ikke heller gjøre det enn å gjøre husarbeid?

Men så, plutselig en dag, sluttet hun å sovne på meg. En tid var forbi, og akkurat som jeg hadde håpet, hadde det gått over av seg selv. Det føltes godt at jeg hadde rett i at det kom til å gå over når hun var klar for det, men samtidig litt vemodig at alle timene med ubegrenset babykos, var bak oss. 

I de aller fleste tilfeller, er jeg alene med mini når følelsene tar overhånd, eller så snur jeg meg litt bort fra J så ikke han skal se hvor emosjonell jeg blir for de minste ting. Nylig ble jeg derimot "tatt på fersken". Jeg satt med ryggen til J, og jeg klappet og heiet da jeg innså at mini insisterte på å holde koppen sin selv. 


Dette er det sikkert helt normalt at en ni måneder gammel baby kan, men jeg har liksom glemt å la henne prøve å gjøre det selv.Under fredagens lunsj fikk hun prøve å drikke selv, og det klarte hun fint. Under middagen tilbydde jeg henne drikke slik jeg pleier. Hun snudde seg vekk, men fortsatte å lage lyden hun lager når hun er tørst. Plutselig innså jeg at hun selvfølgelig ville holde koppen selv! Og ganske riktig - når hun fikk holde selv, helte hun nedpå. 

Mens vi satt og roste den store, bestemte jenten vår, kjente jeg tåren presse på i øyekroken samtidig som J strøk meg over ryggen. Kanskje han også er litt emosjonell, tenkte jeg - men da han reiste seg og så tilstanden min, sa han bare: "Sitter du her og gråter for det? Dette skal bli moro i årene som kommer!"

torsdag 28. august 2014

Den myke permisjonsskyen begynner å bli tynn

Jeg har tenkt usedvanlig lite på jobb de siste ni månedene, og det har vært kjempedeilig. Det føles som at jeg har sullet meg godt inn i en myk og deilig permisjonssky med bare baby, familie, kos og noen få hobbyer.



Nå begynner derimot boblen min å slå sprekker. Det er bare noen måneder igjen til jeg skal tilbake i jobb, og jeg har ubevisst begynt å forberede meg mentalt. Noen formaliteter i forbindelse med permisjonen min, gjorde at jeg denne uken også måtte snakke med sjefen min. Den nye sjefen min, vel og merke - den gamle har sluttet mens jeg har hatt permisjon.

I tillegg har gruppen min blitt flyttet til en ny avdeling, og de har ansatt to nye prosjektledere til meg. Mye nytt å forholde seg til, med andre ord. Jeg kjenner at pulsen øker og stresset fra en travel jobbhverdag sniker seg inn i permisjonsboblen min.

I tillegg ble jeg invitert til å bli med på avdelingssamling med den nye avdelingen min i slutten av september. Med tanke på at jeg faktisk ikke vet hvem alle er en gang, er jo det absolutt noe jeg bør bli med på. Siden samlingen går over to dager, spurte jeg om å få ta med mann og mini, og det var greit. Så da skal vi alle på avdelingssamlig om en måneds tid. 


J og mini skal selvfølgelig ikke være med på selve samlingen. De får gå på tur og utforske hotellet og omgivelsene mens mamma "teambuilder" med nye kollegaer. Selv om jeg fremdeles kvir meg til å begynne i jobb igjen, gleder jeg meg heldigvis litt også. Jeg liker jo jobben min godt og mini skal jo være hjemme med J i starten, så jeg vet jo at hun kommer til å ha det fint. Målet mitt er å bli en slik mamma som er 100% på jobb når jeg er på jobb og har 100 % fri når jeg har fri.