Litt (mye) om tiden på Barsel

ADVARSEL! Langt innlegg som inneholder "sterke scener" :-P

 ----------------------------------

Jeg har helt siden fødselen tenkt at jeg skulle skrive et innlegg om tiden på Barselavdelingen, men så har det liksom ikke blitt til. Jeg tror jeg har kvidd meg litt til å gjenoppleve de dagene, for selv om jeg var overlykkelig over å ha blitt mamma, hadde jeg det ikke så bra på Barsel. Nå har det gått fem (!) måneder, jeg har fått opplevelsen litt på avstand og jeg er nå i stand til å tenke tilbake uten å bli så forferdelig emosjonell (trodde jeg).

Jeg er en ganske selvstendig person som liker å finne ut av ting selv og jeg foretrekker å være alene fremfor å være sammen med mange andre. Dette kombinert med hormonforandringene og de medfølgende humørsvingningene de fleste sikkert opplever i dagene etter fødsel, gjorde rett og slett at jeg mistrivdes ganske kraftig på Barselavdelingen.

Jeg har jo allerede skrevet et detaljert innelgg om fødselen og fortalt at den kom litt overraskende på meg, og at det gikk ganske fort fra vannet gikk til mini var ute. De som kjenner meg eller har fulgt bloggen en stund, har nok også fått med seg at jeg liker å planlegge ting og være godt forberedt. Siden jeg ikke fikk gjort noe av det jeg hadde planlagt i de tre ukene jeg skulle ha permisjon før fødsel for å forberede meg på tiden etter fødselen, følte jeg meg rett og slett litt uforberedt.

Mini var som sagt født 17.44 og J var med i ambulansen, så han hadde ikke bilen sin med seg. Søsteren min var på kveldsvakt på Haukeland, så vi avtalte at hun skulle komme innom og hilse på når hun gikk av vakt, og at han skulle sitte på med henne hjem. Denne kvelden var jeg bare full av adrenelin og overlykkelig over å endelig ha mini i armene mine. Det gjorde meg ingenting at J reiste hjem - han måtte jo rydde opp i alt rotet jeg hadde stelt i stand hjemme og pakke klær til både meg og mini.

De ansatte var snille og lot oss bruke et rom som egentlig var under oppussing slik at søsteren min kunne komme innom selv om det egentlig ikke var besøkstid. Siden dette var akkurat i vaktskifte, tror jeg rett og slett at briefing av meg må ha "falt mellom to stoler". Det var ingen som "tok i mot meg", fortalte meg hvor jeg kunne finne bind og bleier, sa hva som var forventet at jeg skulle gjøre og hva de skulle gjøre, eller hvor matsalen var. Jeg fikk rett og slett ingen informasjon og jeg tenkte ikke over at jeg burde ha fått det.

J og søsteren min dro og jeg lå våken og bare så på mini lenge. Hun ble matet med kopp, men dette var det de ansatte som gjorde, og jeg tenkte ikke over at det kanskje burde vært jeg som gjorde det. Jeg forsøkte å legge henne til brystet hver tredje time, men vi fikk ikke helt dreisen på ammingen. 

Snap fra første natt som mamma

Mini sov tungt hele natten (men det gjorde ikke den andre babyen på rommet, så det ble ikke så mye søvn på meg) og jeg husker at jeg tenkte at jeg var skikkelig heldig som hadde fått en baby som sov. Senere skjønte jeg jo at det ikke nødvendigvis var bare positivt det heller - hun var jo litt for tidlig født og dermed litt svak. Kombinert med at vi ikke fikk til ammingen og at hun hadde gulsott, er det ikke rart hun var litt sliten og slapp.

Dagen etter var det en som spurte om ikke jeg ville mate henne selv, og det ville jeg jo. Hun tok seg tid til å vise meg og fra da av matet jeg henne nesten alltid selv, men det var de ansatte som kom med ferdig oppvarmet morsmelkerstatning. Ikke før siste dagen var det noen som fortalte meg at det egentlig var meningen at jeg skulle finne morsmelkerstatning, brystpumpe og det jeg ellers måtte trenge, selv. 

Den første morgenen etter fødselen skulle mini sjekkes av barnelege og siden hun kom med setet først, måtte hun også ta ultralyd av hoftene. Jeg var jo i veldig god form (forholdene tatt i betraktning) og følte at det gikk greit, men da vi hadde sittet i kø i en time og fikk beskjed om at maskinen var ødelagt og at vi måtte på en annen avdeling for å gjøre det, kjente jeg at jeg heller ville lagt i sengen. 

Jeg fikk heldigvis ikke lov til å gå så langt, så de måtte ha en bil med barnesete som kunne kjøre oss det lille stykket. Dette tok også litt tid og da fikk jeg nå slappet av litt i sengen min, og mini fikk spise. Bilen kom, og den lille babyen min ble stroppet fast i setet og siden jeg ikke hadde noen klær med til henne, fikk hun dyne og teppe oppå seg. Vi ble kjørt til den andre avdelingen, satt i kø i noen minutter og selve ultralyden var over på to minutter. Alt så bra ut, men nå var selvfølgelig bilen borte og ingen hadde bestilt returen. 

Jeg fant noen som så ut som de jobbet der og spurte om de visste hva jeg skulle gjøre. Hun ringte og bestilte ny bil, men han som kom hadde ikke barnesete. Etter noen minutter kom han inn igjen og sa at han bare ville gi beskjed om at alle bilene med sete var opptatt og at det ville ta minst en time før noen var ledige. 

Der satt jeg i gangen med en 17 timer gammel baby, hadde ingen ide om hvor jeg var eller hvor jeg skulle. Jeg hadde knapt sovet den natten og jeg hadde ikke spist på altfor mange timer. Jeg var oppgitt over at de hadde sendt meg avgårde alene uten å passe på at jeg kom meg tilbake også, og jeg syntes egentlig ganske synd på meg selv der jeg satt og kjempet mot tårene. 

Tårer eller ikke - jeg kunne jo ikke bli sittende der i timesvis. Jeg var jo ikke i stand til å amme, så jeg måtte jo komme meg tilbake før mini ble sulten eller urolig. Jeg tok igjen kontakt med personalet og fortalte hvor lenge jeg hadde blitt fortalt at jeg måtte vente. De ringte til "min" avdeling og ikke lenge etterpå kom heldigvis en snill sykepleier og hentet meg i rullestol.

Innen jeg kom tilbake var lunsjen avsluttet, men den snille sykepleieren hentet litt suppe inn på rommet til meg. Noen hadde lagt et "Velkommen på Barsel"-skriv og en "babyveiledning" på nattbordet mitt mens jeg var borte, så her mistet jeg sikkert en ny mulighet til å få litt informasjon. Jeg leste all informasjonen og det var nyttig det, men i ettertid ser jeg at jeg burde ha spurt noen om de kunne gå igjennom tingene sammen med meg.

Siden jeg var såpass oppegående møtte jeg og mini J på besøksrommet utenom besøkstiden. Da fikk jeg beskjed av en av sykepleierne om at jeg egentlig burde holde sengen og ikke slite meg ut på besøk. "Så det er greit å bruke timesvis i kø og transport rundt omkring på huset, men å møte mannen sin og faren til barnet, det blir en for stor påkjenning", tenkte jeg, men sa ingenting. 

Vi fikk også besøk av andre familiemedlemmer og vi ble tatt bilder av til BA. Dagen hadde bare flydd avsted og før jeg visste ordet av det hadde J reist hjem og vi var alene igjen. Den andre natten ble ikke like rolig, husker jeg. Jeg verket i hele kroppen og konkluderte med at det måtte være den verste gangsperren jeg noensinne har hatt. Den satt liksom i ryggen på en slik måte at jeg nesten gjenopplevde smertene fra fødselen, selv om det ikke var på langt nær så smertefullt. 

Mini var også litt mer urolig og jeg begynte å bekymre meg litt for at vi enda ikke hadde fått til ammingen. Jeg slet med å roe henne ned alene og jeg var misunnelig på romvenninnen min som bare lå sin lille klump til brystet med en gang han laget en lyd, og dermed var det stille. 

Noe jeg ikke bekymret meg for, var gulsott. En av sykepleierne fortalte meg nemlig at hun hadde sjekket og mini hadde det ikke. Her har jeg selvfølgelig misforstått - det hun mente var at hun hadde det, men at verdiene foreløpig ikke var så høye at hun måtte behandles med lys. Ingen hadde fortalt meg at det var slik det var med gulsott, så når en annen pleier ville måle dagen etter, sa jeg at noen allerede hadde sjekket henne dagen før...

Jeg hadde av en eller annen grunn sett for meg at vi skulle være på Barsel i to dager, men jeg hadde også fått flere råd om å ikke reise hjem før vi hadde fått til ammingen. Jeg hadde lyst å reise hjem allerede fredagen, men innså at sannsynligheten for at vi kom til å få teken på ammingen i løpet av dagen var liten, og forsøkte derfor å forberede meg på at vi måtte være der lenger.

Jeg hadde det fremdeles helt OK, men jeg savnet J og jeg var ikke komfortabel med å hele tiden måtte forholde meg til nye personer. Jeg innså at jeg måtte be mye mer om hjelp hvis jeg skulle ha håp om å få til ammingen fordi det gikk av og til når jeg fikk hjelp til å "hekte henne på", men det å hele tiden måtte forklare at jeg ikke klarte det alene og be om hjelp fra en ny person, føltes ikke bra. 

Før en mating denne dagen spurte en av pleierne meg om jeg hadde skiftet på henne. Dette er litt flaut å innrømme, men jeg hadde faktisk ikke skjønt at det var mitt ansvar å bytte på henne, og ingen hadde fortalt meg det heller før nå. Jeg tror hun så på meg at jeg aldri hadde skiftet på en baby før og sa at hun skulle vise meg, men i stedet for å la meg gjøre det med assistanse fra henne, bare gjorde hun det i en fei mens jeg så på. Nå er det jo ikke hjernekirurgi, som de sier, å skifte en bleie, men alt som involverer en nyfødt baby er jo litt skummelt når man ikke har gjort det før.

Når J kom med rene babyklær senere den dagen, skiftet vi bleie og klær sammen på stellerommet ute i gangen. Også denne dagen hadde vi besøk av flere andre og disse stundene var bare hyggelige, men så når alle var gått, savnet jeg J igjen. Jeg hadde gledet meg sånn til vi endelig skulle være to om det, og jeg hadde sett for meg at det skulle skje så snart hun var født, men i stedet ble hans tid med oss begrenset til noen timer hver ettermiddag.

Han hadde fullt opp med å vaske hus og klær og pynte til jul, så han fikk jo gjort mye mens han var borte fra oss, men det hadde vært fint om pappaene til førstefødde fikk tilbringe mer tid med den nye familien.

Jeg slet fremdeles med å få til ammingen og jeg følte at det var jeg som gjorde noe galt. Der og da føltes det livsviktig å få det til og jeg følte at jeg feilet som mamma hver gang vi ikke fikk det til. En av jordmødrene jeg hadde spurt om hjelp så sikkert at jeg var litt lei meg på grunn av dette og hun tok på seg en hanske og stakk fingen i munnen på mini. "Denne babyen vil ikke suge, og det er ikke sikkert den kommer til å lære det før det nærmer seg termin", sa hun. 

Det var jo fremdeles tre uker til termin og tanken på å ikke kunne gi mini morsmelk før om tre uker gjorde meg svært opprørt. Jeg hadde begynt å pumpe meg, men fikk ikke noe særlig resultat av det, så det slo meg ikke at jeg mest sannsynlig ville få opp produksjonen slik at jeg kunne gi henne morsmelk på flaske. I tillegg oppfattet jeg hele utsagnet som en kritikk av babyen min. Hun var jo intet mindre enn et mirakel og at noe kunne si at det "feilet" henne noe, gjorde meg enda mer opprørt. 

I ettertid har jeg skjønt at hun sikkert ville forklare at det ikke var min feil at vi ikke fikk det til og at det ikke betydde at jeg var en dårlig mamma, men jeg vil påstå at hun ikke lyktes helt med formuleringen.

Nok en gang satt jeg med gråten i halsen og jeg klarte rett og slett ikke å spørre jordmoren om noe som helst fordi jeg var så redd for å knekke helt sammen. Etter at hun hadde gått fikk jeg tatt meg sånn noenlunde sammen, men så måtte jeg skifte min første bæsjebleie. Jeg følte meg rett og slett så usikker og mislykket som mamma at jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta fatt på oppgaven.

Jeg bestemte meg for å be om hjelp. En ny jordmor kom inn og jeg prøvde å forklare at jeg aldri hadde skiftet på en baby før og at jeg var redd for å gjøre noe feil, men i stedet brøt jeg helt sammen i hikstegråt. Jordmoren hadde sikkert vært utsatt for lignende episoder før og hun taklet det veldig bra. Hun var direkte og kunne kanskje oppfattes som litt streng, men hennes personlighet og væremåte passet meg veldig bra og jeg er så glad for at hun var på jobb den helgen.

Hun skjønte jo at det ikke var bæsjebleien som var problemet, så etter at hun hadde hjulpet meg med den, fikk hun meg til å fortelle hva det var som egentlig plaget meg. Jeg fortalte at jeg hadde hjemlengsel og at jeg var redd for å ikke få til ammingen. Hun tok seg tid til å forklare hva de måtte ha på plass før jeg fikk reise hjem (vektøkning og nedgang i bilirubinverdiene) og hvordan jeg kunne mate babyen min enten med pumpet morsmelk eller i "verste fall" morsmelkerstatning, og at dette ikke ville være verdens undergang.

Hun satte meg også i kontakt med den beste barnepleieren og hver gang hun hjalp meg med tilleggingen, fikk vi det til. Ikke i så mange minutter, men det ga meg virkelig håp. Når de gikk av vakt var det også tydelig at jordmoren som kom på jobb hadde blitt briefet og hun var også kjempesnill. Jeg hadde et håp om å få komme hjem dagen etter, men om jeg måtte være lenger, føltes det også greit. Jeg fikk jo endelig litt konkret oppfølging og jeg slapp å forholde meg til så mange forskjellige personer.

Lørdag fikk vi hjelp til å bade henne for første gang og jeg hadde endelig begynt å få litt melk. Jeg tror ikke vi hadde besøk av noen andre enn J den dagen og romvenninnen min fikk reise hjem, så da fikk vi endelig litt tid for oss selv også. Jeg så lyst på livet, men dessverre sklei det litt ut og i løpet av dagen var det tilbake til stadig nye personer å forholde seg til. Jeg var uansett ved godt mot - vi fikk ved flere tilfeller til å amme litt og jeg hadde et håp om å få komme hjem snart. 

Natt til søndag derimot, ble den verste natten. I løpet av natten fikk jeg en ny romvenninne, men det hadde jeg ikke noe i mot. Babyen hennes sov hele natten og hun hadde tatt keisersnitt. Etter at jeg hadde forsøkt å amme, matet mini med kopp og pumpet meg midt på natten, ville jeg ta henne opp i sengen til meg. Jeg hadde jo lest hvor viktig det var meg kroppskontakt. Dessverre våknet hun og jeg fikk ikke roet henne. Jeg ba om hjelp til å legge henne til brystet, men pleieren som kom, fikk ikke til å hjelpe meg. 

Hun spurte om jeg ville at hun skulle ta henne med ut. Jeg sa at egentlig så ville jeg ha henne i sengen hos meg, men av hensyn til romvenninnen min, sa jeg at det var greit, men at jeg ville ha henne inn igjen med en gang. Det varte og rakk, og jeg visste jo ikke om hun hadde roet seg eller om hun gråt enda. Jeg gråt i hvert fall stille i sengen min - litt av en mamma, liksom. Fikk ikke til å amme, vekket babyen midt på natten og fikk ikke til å roe henne igjen. Jeg ville holde henne og bysse henne, men jeg følte meg utilstrekkelig og var redd for at folk skulle forstå hvor dårlig jeg var på dette.

Etter en times tid hadde jeg klart å roe meg såpass at jeg turde å ringe på pleieren og be om å få henne inn igjen. Jeg så på henne at hun hadde glemt at jeg ville ha henne inn igjen med en gang, og at hun så på meg hvordan jeg hadde hatt det den siste timen. Hun trillet inn mini og sa at hun bare hadde vært litt sulten. Jeg var glad for det, men lei meg for at jeg ikke var i stand til å mate babyen min på egenhånd. 

Når jeg våknet søndag, var jeg fast bestemt på å reise hjem selv om vi ikke hadde fått til ammingen. Jeg var lei av å be om hjelp uten å føle at det hjalp og jeg ville ha ansvaret for mini alene. Jeg var sikker på at det var til begges beste, men jeg hadde aldri reist hvis jeg hadde blitt rådet til å bli. Den strenge jordmoren var tilbake på jobb og jeg spurte henne om det var noe håp om at jeg kunne få ønsket oppfylt. Hun sa at mini måtte veies på nytt og at bilirubinverdiene måtte måles, men hun bekreftet at det var håp. 

Jeg ringte til J og forsøkte å skjule hvor lei meg jeg var, men han hørte selvfølgelig på hele meg at det var rimelig viktig for meg å få reise hjem. Timene gikk uten at jeg hørte noe mer. Når det nærmet seg vaktskifte tok jeg kontakt med den strenge jordmoren igjen og hun sa at hun hadde hatt det forferdelig travelt hele dagen, men at hun skulle ta seg tid til å veie mini før hun gikk.

Som sagt, så gjort. Mini hadde lagt nok på seg og bilirubinverdiene hadde stabilisert seg. Jordmoren sa at hun vanligvis ville ha anbefalt meg å være en natt til på grunn av ammeproblemene, men at hun så hvor mye jeg mistrivdes og at hun var sikker på at jeg ikke kom til å få melkeproduksjonen skikkelig i gang så lenge jeg hadde det så dårlig. Hun sa også at hun så at jeg var en god mor og at jeg hadde kontroll på alt annet enn ammingen, og det var godt å høre.

Hun måtte gå, men hun skulle viderebringe beskjeden om at jeg skulle skrives ut til en annen jordmor, og hun fikk noen til å vise meg hvordan jeg skulle mate mini med flaske. Jeg var så lettet når jeg ringte til J og fortalte de gode nyhetene. Vi skulle endelig få komme hjem!

Det viste seg at vi måtte inn igjen dagen etter for å måle bilirubinverdiene igjen, men det gjorde meg ingenting så lenge jeg slapp å tilbringe enda en natt på Barsel 1. Den første natten hjemme gikk jeg og bysset mini i timesvis, og både jeg og J hadde fullt opp med flasker, morsmelktillegg og pumping hver tredje time, men jeg har aldri vært lykkeligere. Vi var endelig en familie, jeg matet babyen vår (riktignok med flaske) og jeg klarte å roe henne ned med å gå, bysse og synge til henne.

-------------------------------

Som jeg skrev i starten av innlegget hadde jeg en del humørsvingninger, så store deler av tiden hadde jeg det helt topp, altså. I dette innlegget har jeg valgt å fokusere på det som var vanskelig - rett og slett fordi jeg ikke har lyst til å glemme det, og for å "advare" andre. Jeg var ganske enkelt ikke forberedt på at denne tiden skulle bli så tøff. Eller det vil si, jeg var forberedt på nattevåk og ammeproblemer, men ikke at jeg skulle mistrives så brutalt som jeg gjorde.

Til andre som også har det litt tungt på Barsel og som føler at de ikke strekker helt til, vil jeg si: slapp av selv om du ikke klarer å lese alle babyens signaler og om du ikke får alt til med en gang. Jeg hadde inntrykk av at de første dagene var VELDIG viktige, og det er de nok, men jeg har i ettertid lært at man trenger ikke å være perfekt som mamma heller - man må bare være god nok. 

Da jeg undersøkte en teknikk mot mageknip, bet jeg meg merke i et sitat som jeg også har lyst å dele med andre nybakte mødre som føler seg litt usikker. Jeg husker det ikke ordrett, men det var noe slikt som dette: "De aller fleste foreldre vil instinktivt prøve å roe babyen sin hvis den gråter, men teknikkene for å gjøre det, må læres." Det syntes i hvert fall jeg var godt å høre - det er ikke slik at alle andre bare vet hva de skal gjøre. De prøver seg frem, de ser hva andre gjør og de søker råd fra erfarne foreldre og Google. Og sist, men ikke minst: ingen babyer er like - før du vet ordet av det forstår du språket til babyen din og du er eksperten på akkurat din baby.