Jeg var nervøs og redd for hvordan jeg kom til å takle å måtte se mini ligge i "lysboksen" - jeg vet ikke hva det heter, men babyen til romvenninnen min lå i en sånn og det så ikke gøy ut. Han måtte ligge der hele tiden bortsett fra når han ammet og boksen stod ute i gangen om natten på grunn av det sterke lyset. J hadde jo helt sikkert blitt sendt hjem, så jeg måtte jo ha gjort det alene..
Uansett, vi skulle være på laboratoriet på KK klokken ti. Vi bor cirka en times kjøring fra byn, men med veiarbeidet de holder på med i Åsane, vet man aldri hvor lang tid det tar å komme seg inn dit. Jeg husker at jeg sa til J at vi måtte kjøre senest klokken halv ni fordi jeg orket ikke å ha dårlig tid første gangen vi skulle ut av huset alle tre.
Så vidt jeg husker begynte jeg å pakke stellebagen til mini og en bag i tilfelle meg og mini måtte bli igjen, kvelden i forveien, men jeg ble ikke ferdig. Jeg stod derfor opp klokken syv for å ha god tid.
Jeg husker ikke lenger alle detaljene, men jeg husker at det gikk i ett fra jeg stod opp til vi endelig var i bilen nærmere ni. Jeg husker også at jeg ble ganske irritert på J. Jeg stresset jo livet av meg for å få kledd på meg og mini, pakket til meg og mini, matet meg og mini, pumpet meg osv. Han derimot tok livet med ro og satte seg til og med til å lese pappabladet fra BAM som han ikke hadde funnet tid til å lese i månedene før mini overraskende meldte sin ankomst.
Til slutt begynte jeg å kommandere han rundt i huset for å finne og gjøre ting. Vi var som sagt i bilen ganske mye senere enn jeg hadde planlagt, men vi rakk akkurat timen vår. Vi var på KK to minutter på ti, og da var det FULLT på parkeringen inne på området. J kjørte inn til kirken og jeg sprang med mini i bilstolen og ned i kjelleren på laboratoriet. Jeg tror klokken var to minutter over ti da jeg "sjekket inn".
J fant parkering med en gang og før de var klar til å ta blodprøven, var også han på plass. Så var det bare å vente. Vi kjøpte boller på Narvesen og ventet på resultatet fra prøven på Barselavdelingen. Heldigvis hadde verdiene sunket, og vi kunne reise hjem igjen, men først måtte jeg prøve å amme, gi mini flaske og pumpe meg.
Man kan trygt si at vi denne dagen lærte oss at ting tar mye lenger tid med en baby og at vi måtte legge opp livet etter henne fra nå av. Vi tullet også med at jeg var litt i overkant stresset og at J var litt i overkant "laidback". På denne måten fikk vi snakket ut om det som skjedde, og jeg skjønte at jeg måtte være tydeligere med hva jeg trengte hjelp til og jeg tror J skjønte at jeg trengte mer hjelp enn jeg kanskje ga uttrykk for. Han var i hvert fall veldig flink til å hjelpe til fra da av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar