Svangerskapet så langt - uke 16

Nå er jeg altså i uke 16 i svangerskapet. Det vil si at det har gått 16 fulle uker, og jeg har begynt på den 17. uken, men man sier altså ikke at man er i uke 17, før man har begynt på uke 18. På samme måte som man ikke sier at man er 30 år, før man har begynt på sitt 31. år. Helt det samme er det vel strengt tatt ikke – når det gjelder uker i svangerskapet vil vel de fleste helst være komt lengst mulig, men når det gjelder å runde 30, er vel situasjonen for mange litt annerledes… :-)

De første 12 ukene var preget av enorm lykke og store bekymringer. Jeg var utrolig glad for å endelig være gravid, men samtidig smertelig klar over hvor mange svangerskap som avsluttes ufrivillig. Jeg vil ikke kalle meg selv en pessimist, men en realist er jeg definitivt. Jeg tar ikke sorgene på forskudd, men jeg liker å forberede meg på det verste, i tilfelle.. Ukene sneglet seg av gårde og det virket uendelig lenge til jul! 

Denne perioden var også full av festligheter i form av bursdagsfeiringer, utdrikningslag og kurs med jobben. I slike situasjoner er jeg vanligvis ikke vond å be når noen byr på noe godt i glasset, så det at jeg plutselig skulle takke nei virket usannsynlig og det å måtte dra en hvit løgn er heller ikke en ønskelig situasjon for meg. Det ble stort sett løst ved at jeg drakk alkoholfri vin og øl og håpte at ingen ville fatte mistanke, eller i hvert fall at de som gjorde det ville skjønne hva som foregikk og la meg være i fred. Det gikk stort sett greit – jeg slapp til og med unna da en nabo tok et glass vin av meg før jeg rakk å komme på en unnskyldning til hvorfor han ikke kunne få et glass. Om han bare trodde det var en dårlig vin, eller om han fattet mistanke, vet jeg enda ikke, men han sa i hvert fall ingenting.

Hver gang vi fortalte det til nye folk, var frykten for å ”jinxe” det tilstede. Tenk om det går galt rett etter at jeg har sagt det? Tenk om det er noe galt selv om ingenting tyder på det? Tenk om jeg lar meg selv bli glad i barnet, for så å miste det? Tenk om sorgen blir enda verre fordi folk vet hva som har skjedd og du ser at de synes synd på deg? Tenk om noe går galt fordi du tenker for mye på ting som kan gå galt? Man kan jo virkelig bli gal av alle tankene og bekymringene. Vi valgte å si det til noen utvalgte etter bare 5-6 uker. Mest fordi jeg trengte støtte i utdrikningslaget til søsteren min, som var en tre dagers tur til Riga, hvor jeg vanligvis ville vært med å shotte brennevin og danse på bordet - men også for å ha noen å snakke med – både om de gode nyhetene, men også hvis noe skulle gå galt.

Jo nærmere vi kom den magiske grensen på 12 uker, jo mer slappet jeg av og jo mer tillot jeg meg selv å glede meg over det som hadde skjedd. Vi fortalte de gode nyhetene til nærmeste familie i uke 9 og planla å si det til besteforeldre og etterpå til resten av verden i uke 12. Vi hadde egentlig ikke planlagt noen ultralyd før den ordinære ultralyden i uke 18, men plutselig måtte jeg bare få bekreftet at alt var i orden før vi kringkastet nyheten til hele verden.

Jeg bestilte time onsdag kveld og fredag var vi på ultralyd. Jeg kom rett fra en jobbtur til Oslo og skulle møte J på Minde. Han ble forsinket og vi måtte starte uten han. Han hadde hatt mistanke om at det kunne være tvillinger, og selv om jeg egentlig ikke trodde det, var jeg litt spent på hva hun ville se i magen min. Det første hun sa var ”Ja, du er gravid – og det er bare en”. Det var utrolig deilig å se babyen på skjermen og få bekreftet at det var et levende foster i magen min. Hun målte og sjekket og konstaterte at alt var bra, og satt terminen til 24. desember. I utgangspunktet den eneste dagen jeg ville unngå, men så vidt jeg har forstått er det svært få som føder på termindato, så sånn sett er det vel like greit at det ble sånn.

 

Vi valgte å kombinere innvielse av nytt uteområde med offentliggjøring av de gode nyhetene og inviterte foreldre, søsken og besteforeldre på kaffe på den nye terrassen. Jeg syns det var veldig rart å gå fra å prøve å holde det hemmelig til å skulle si det til alle, og slet med å finne en ”naturlig” måte å si det på. Jeg foreslo derfor at vi skulle lage T-skjorter med ”Jeg skal bli mamma” og ”Jeg skal bli pappa” på. J var med på den og når alle hadde funnet plassene sine, gikk vi inn og skiftet. Det gikk noen sekunder før folk så hva som stod på T-skjortene, men da ble det mye følelser. Jeg tror ikke besteforeldrene mine hadde forventet det, men jeg vet at de har gledet seg veldig og håpet på et oldebarn snart. Bestemor ble enda gladere enn jeg hadde forventet og hun kunne nesten ikke vente med å fortelle det til alle! Jeg tror ikke det gikk en halv time fra de gikk til det begynte å tikke inn meldinger fra resten av familien – og det synes jeg var utrolig koselig. Det viser bare at dette barnet virkelig er ønsket – av hele familien <3 

Med unntak av bekymringene og at tiden gikk utrolig seint, gikk de 12 første ukene av svangerskapet veldig bra. Jeg var litt kvalm og ganske trøtt, men jeg kan ikke klage. Jeg jogget tre ganger i uken, gikk lange turer utenom og var i god form. Rundt uke 10 begynte jeg å kjenne ubehag i venstre lår og hofte, men i starten koblet jeg ikke at dette kunne ha noe med svangerskapet å gjøre, men plutselig slo det meg: ”Tenk om det er bekkenløsning?” Det toppet seg etter en joggetur. Det var ikke bare ubehagelig lenger, men smertefullt – ikke mens jeg jogget, men dagen etterpå kunne jeg ikke gå opp trappene på jobb engang. Jeg fikk time hos legen, men der var det egentlig ikke mye hjelp å få. Han kunne verken bekrefte eller avkrefte. Flere av symptomene mine stemte med diagnosen, men noen gjorde det ikke.  Jeg fikk med meg informasjon om bekkenløsning og hva man kan gjøre for å forebygge smerte, men ellers ville han bare avvente å se hvordan ting utviklet seg.

Nå, 4 uker senere, er jeg nesten sikker på at det er bekkenløsning og jeg er engstelig for hvordan dette kommer til å utvikle seg. For meg virker det logisk at når jeg har såpass mye ubehag nå, kommer det til å bli verre når magen veier 10 kg mer, men ifølge jordmor er det ikke sikkert at det blir verre. Hun hadde samme ”råd” som legen når vi var hos henne forrige uke: ”Hold deg i aktivitet så lenge du ikke har vondt og se hvordan det utvikler seg”.

Det er vel ikke annet å gjøre enn å prøve å holde motet oppe og håpe på det beste. Det viktigste er uansett at vi til slutt får verdens beste julepresang < 3 

Bildene i dette innlegget er forresten av buketten jeg fikk fra J på vår første bryllupsdag forrige helg. Bildene ble tatt denne uken, så jeg syns egentlig at den har holdt seg meget bra. Laget av Blomsterverkstaden, selvfølgelig.