Om blogging og sånt

Her for en stund siden la jeg merke til en kommentar på SusanneKaluzas innlegg om ”Glansbildevenner”. Noen hadde kommentert at de ikke forstod verken de som fremstiller livene sine som glansbilder på nett eller de som er mer ærlige og deler litt mer av både opp- og nedturer. Ett av utsagnene var ”Alle har problemer og ingen vil høre om andre sine..() Hva er poenget, har du i det hele tatt tenkt over at ingen er interessert?” To tanker slo meg. For det første: Dette stemmer ikke - og for det andre: Hva hadde jeg svart om noen hadde kommentert noe slikt på min blogg? 

For å ta det første først: Jeg liker selv å lese ærlige skildringer av andres erfaringer som jeg kan lære noe av. Alt med måte, selvfølgelig. En blogg full av kun syting og problemer, hadde jeg nok ikke lest, men en blogg som for eksempel Susanne sin som inneholder litt av mye forskjellig – eksempelvis matpakketips, tips til aktiviteter man kan gjøre med barn, drøftinger av interessante tema, solskinnshistorier og noen hjerteskjærende historier fra virkeligheten, blir noe helt annet. Jeg synes det er befriende å se at andre også har sitt å stri med, men at de får det til. 

 

I tillegg liker jeg å lese om andre som ”ligger litt foran meg i løypa”. De tar opp tema som jeg aldri har tenkt på engang og de deler sine erfaringer om ting som jeg kanskje kommer til å oppleve en gang. Kanskje betyr det ingenting at jeg har lest utallige blogginnlegg fra ulike mammabloggere, men tenk om det gjør meg litt bedre forberedt og om det gir meg tid til å tenke gjennom en del ting før jeg står midt opp i det selv?

Jeg synes synd på personen som kommenterte at ingen vil høre om andre sine problemer hvis det er slik at han/hun ikke har noen å dele sine problemer med. Jeg kan være enig i at ingen vil høre kun om andres problemer– men jeg håper alle har noen i livet sitt som de kan dele både gleder og sorger med. 

Den andre tanken som slo meg var som sagt: ”Hva hadde jeg svart om noen hadde kommentert noe slikt på min blogg?” Svaret må bli at jeg blogger for min egen del. Etter at jeg begynte å skrive mer åpenhjertig og personlig på bloggen, har det fungert nesten terapeutisk. Jeg får luftet ting og blir ferdig med det. Som jeg også har nevnt tidligere, vil jeg også at det skal fungere som en dagbok som jeg deler med venner og familie som har lyst til å følge med, og som vi kan bla oss bakover i når vi har lyst til å mimre tilbake.

I tillegg tror jeg også at det er noen der ute som vil lese om mine erfaringer, og om min blogg kan enten gjøre livet lettere for noen som går gjennom det samme, eller bare være en lett underholdning for noen, er det verdt det. Det er jo ikke akkurat slik at jeg tvinger noen til å lese det jeg skriver. Hvis noen ikke er interessert i det jeg deler på bloggen, er det jo bare å la vær å lese det..