torsdag 11. juli 2013

Det var en gang



22. juni 2013 giftet søsteren min seg med mannen i sitt liv, Mr. O. Hun er 6 år yngre enn meg og vi har derfor ikke alltid hatt et like tett forhold, men de siste 5-6 årene har vi blitt veldig nær, og hun betyr utrolig mye for meg. Jeg tror både hun og andre vet det, men jeg synes det er fint å bruke slike anledninger til å vise at man setter pris på hverandre. Jeg synes selv at jeg er OK flink til å formulere meg skriftlig, men at offentlig taling ikke er min sterkeste side. Jeg har blitt mye bedre med årene og på jobb og i andre sammenhenger der jeg er trygg på det jeg skal presentere, går det helt fint, men når jeg skal snakke om følelser og sånt, er det lett for å forkorte underveis og glemme det man hadde tenkt å si – i hvert fall hvis man prøver å snakke mer fritt fremfor å lese opp det man har skrevet.


Årets tale hadde surret inni hodet mitt i mange uker, men jeg begynte selvfølgelig ikke å skrive noe ned før cirka en uke før bryllupet. Når jeg begynte å formulere meg, ble det plutselig et eventyr. Jeg ville fortelle historien om vårt forhold - hvordan det var da vi var barn, hvordan det utviklet seg når vi ble eldre, hvordan vi har etablert et unikt forhold som jeg tror bare eksisterer mellom søstre og hvordan vi har inkludert mennene våre. Og jeg måtte selvfølgelig lage en bok med bilder, slik at jeg kunne lese fra boken og søsteren min kunne få den etterpå som et minne. Siden jeg var såpass sent ute, måtte jeg lage en midlertidig bok som jeg leste fra i bryllupet. Den skikkelige boken fikk jeg i posten fra Vistaprint noen dager senere – ett eksemplar til meg og ett til Gina.


På denne måten ble det en ganske original tale - jeg kunne lese opp hva jeg hadde skrevet uten at det ble for ”stivt” og jeg kunne ikke begynne å kutte ut ting jeg ble usikker på etter hvert som det nærmet seg bryllupet. Jeg hadde for eksempel med noen beskrivelser av situasjoner jeg ikke var sikker på om hans familie hadde hørt om, og som jeg ikke var sikker på om brudeparet ville minnes på i bryllupet. Jeg var egentlig ganske sikker på at det ville gå greit siden det var skrevet med humor og kjærlighet, men hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg kanskje fått kalde føtter og sensurert meg selv litt. Siden jeg hadde laget en bok, var jo ikke dette et alternativ – og godt var det, for jeg fikk mye latter ut av den delen i eventyret. 


Jeg var ganske fornøyd med boken og talen på forhånd, men jeg syntes ikke den var så veldig rørende. Når jeg først stod der og skulle lese den, derimot – ble det plutselig litt rørende allikevel. Jeg klarte heldigvis å ta meg sammen og jeg tror jeg fikk formidlet det jeg ville med eventyret. Jeg registrerte i hvert fall både noen våte øyekroker og noen store latterbrøl underveis, og fikk mye skryt etterpå. 


I stedet for å avslutte som i et tradisjonelt eventyr med ”Snipp, snapp, snute..”, valgte jeg å avslutte med ”To be continued” og sa at jeg gledet meg til å fortsette eventyret sammen. Jeg hadde også kjøpt matchende armbånd til oss – ett sølvfarget og ett gullfarget fra Dyrberg Kern. Hun valgte, som forventet, det i sølv. Gaven var ikke så veldig gjennomtenkt før jeg stod i butikken. Jeg visste bare at jeg ville kjøpe noe matchende til oss begge to for å representere båndet mellom oss. Jeg spurte om de hadde vennskapsarmbånd eller noe lignende, men da så bare ekspeditrisen på meg og sa ”Eh, nei…bare slike hjertesmykker som man deler…”. Jeg fikk flashbacks til ungdomsskolen og ulykkelig kjærlighet – ikke akkurat det jeg hadde sett for meg. Så da gikk jeg på en annen butikk og fant disse armbåndene fra Dyrberg Kern og syntes de var perfekt til formålet. 


I tillegg til at de er fine, er de også runde og representerer sånn sett evigheten på samme måte som en ring gjør. 



1 kommentar: