Every step you take

Jeg blir bare så uendelig stolt og rørt hver gang mini tar et nytt lite skritt mot uavhengighet. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men det gjentar seg gang på gang: først roser jeg henne høylytt - klapper og heier. 

Så tar følelsene overhånd. Jeg kjenner at hjertet svulmer av stolthet, og som regel kjenner jeg også en liten tåre presse på i øyekroken. Jeg klarer liksom ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg må begynne å gråte for hver minste ting. Er det rene gledestårer, eller er det også et snev av vemodighet? 

For hvert nye skritt og hver nye fase i utviklingen, er jo også en tid forbi. Tidligere lot jeg for eksempel mini sove liggende på meg. I starten føltes det litt som at jeg gjorde noe galt - hun burde jo heller sove i sengen sin og jeg burde jo ha utnyttet sovetidene hennes til å gjøre husarbeid eller noe annet "fornuftig". Når jeg fortalte litt mer erfarne mødre at hun måtte ammes, bysses eller trilles for å få sove, reagerte de ofte med å si at de skjønte at det var vårt første barn.

Når man får flere barn, har man kanskje ikke tid til det - hva vet jeg? Det jeg vet, er i hvert fall at jeg ikke angrer på alle de timene jeg har tilbrakt med mini sovende på brystet. Det føltes som en stor tillitserklæring fra henne, og det er en fantastisk følelse å bare være så tett. Å kjenne den rolige lille kroppen, å kysse det dunete myke hodet, å trekke inn den  unike babylukten, å stryke henne over kinnet og holde henne tett. Hvem vil ikke heller gjøre det enn å gjøre husarbeid?

Men så, plutselig en dag, sluttet hun å sovne på meg. En tid var forbi, og akkurat som jeg hadde håpet, hadde det gått over av seg selv. Det føltes godt at jeg hadde rett i at det kom til å gå over når hun var klar for det, men samtidig litt vemodig at alle timene med ubegrenset babykos, var bak oss. 

I de aller fleste tilfeller, er jeg alene med mini når følelsene tar overhånd, eller så snur jeg meg litt bort fra J så ikke han skal se hvor emosjonell jeg blir for de minste ting. Nylig ble jeg derimot "tatt på fersken". Jeg satt med ryggen til J, og jeg klappet og heiet da jeg innså at mini insisterte på å holde koppen sin selv. 

Dette er det sikkert helt normalt at en ni måneder gammel baby kan, men jeg har liksom glemt å la henne prøve å gjøre det selv.Under fredagens lunsj fikk hun prøve å drikke selv, og det klarte hun fint. Under middagen tilbydde jeg henne drikke slik jeg pleier. Hun snudde seg vekk, men fortsatte å lage lyden hun lager når hun er tørst. Plutselig innså jeg at hun selvfølgelig ville holde koppen selv! Og ganske riktig - når hun fikk holde selv, helte hun nedpå. 

Mens vi satt og roste den store, bestemte jenten vår, kjente jeg tåren presse på i øyekroken samtidig som J strøk meg over ryggen. Kanskje han også er litt emosjonell, tenkte jeg - men da han reiste seg og så tilstanden min, sa han bare: "Sitter du her og gråter for det? Dette skal bli moro i årene som kommer!"