lørdag 30. august 2014

Every step you take

Jeg blir bare så uendelig stolt og rørt hver gang mini tar et nytt lite skritt mot uavhengighet. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men det gjentar seg gang på gang: først roser jeg henne høylytt - klapper og heier. 

Så tar følelsene overhånd. Jeg kjenner at hjertet svulmer av stolthet, og som regel kjenner jeg også en liten tåre presse på i øyekroken. Jeg klarer liksom ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg må begynne å gråte for hver minste ting. Er det rene gledestårer, eller er det også et snev av vemodighet? 

For hvert nye skritt og hver nye fase i utviklingen, er jo også en tid forbi. Tidligere lot jeg for eksempel mini sove liggende på meg. I starten føltes det litt som at jeg gjorde noe galt - hun burde jo heller sove i sengen sin og jeg burde jo ha utnyttet sovetidene hennes til å gjøre husarbeid eller noe annet "fornuftig". Når jeg fortalte litt mer erfarne mødre at hun måtte ammes, bysses eller trilles for å få sove, reagerte de ofte med å si at de skjønte at det var vårt første barn.


Når man får flere barn, har man kanskje ikke tid til det - hva vet jeg? Det jeg vet, er i hvert fall at jeg ikke angrer på alle de timene jeg har tilbrakt med mini sovende på brystet. Det føltes som en stor tillitserklæring fra henne, og det er en fantastisk følelse å bare være så tett. Å kjenne den rolige lille kroppen, å kysse det dunete myke hodet, å trekke inn den  unike babylukten, å stryke henne over kinnet og holde henne tett. Hvem vil ikke heller gjøre det enn å gjøre husarbeid?

Men så, plutselig en dag, sluttet hun å sovne på meg. En tid var forbi, og akkurat som jeg hadde håpet, hadde det gått over av seg selv. Det føltes godt at jeg hadde rett i at det kom til å gå over når hun var klar for det, men samtidig litt vemodig at alle timene med ubegrenset babykos, var bak oss. 

I de aller fleste tilfeller, er jeg alene med mini når følelsene tar overhånd, eller så snur jeg meg litt bort fra J så ikke han skal se hvor emosjonell jeg blir for de minste ting. Nylig ble jeg derimot "tatt på fersken". Jeg satt med ryggen til J, og jeg klappet og heiet da jeg innså at mini insisterte på å holde koppen sin selv. 


Dette er det sikkert helt normalt at en ni måneder gammel baby kan, men jeg har liksom glemt å la henne prøve å gjøre det selv.Under fredagens lunsj fikk hun prøve å drikke selv, og det klarte hun fint. Under middagen tilbydde jeg henne drikke slik jeg pleier. Hun snudde seg vekk, men fortsatte å lage lyden hun lager når hun er tørst. Plutselig innså jeg at hun selvfølgelig ville holde koppen selv! Og ganske riktig - når hun fikk holde selv, helte hun nedpå. 

Mens vi satt og roste den store, bestemte jenten vår, kjente jeg tåren presse på i øyekroken samtidig som J strøk meg over ryggen. Kanskje han også er litt emosjonell, tenkte jeg - men da han reiste seg og så tilstanden min, sa han bare: "Sitter du her og gråter for det? Dette skal bli moro i årene som kommer!"

6 kommentarer:

  1. Hei! Av alle blogger der ute, så synes jeg din er den mest givende å besøke :) Koselig å lese om hvordan du opplever morsrollen, og alt som følger med den. Har selv ei flott jente på snart 3 år (!), og kjenner meg igjen i det meste her ;o) Det er litt vemodig å legge tiden bak seg når det gjelder disse små, samtidig som en gleder seg over alt nytt de klarer. Nyt tida <3 Hilsen Anette

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! For en koselig kommentar! Så kjekt at du liker bloggen :-)

      Slett
  2. Hei. Tenkte bare jeg ville kommentere det du skriver om her, jeg har selv to barn. En gutt på 5,5år og ei jente på snart 11mnd. Og jeg gjorde som deg med frøkna, vi lå mange timer sammen på soffan hvor ho sov på magen/brystet mitt og ho måtte alltid bysses/vugges/trilles/ammes i søvn. Og likt med deg fikk jeg også høre at ho måtte jo lære seg å sovne selv. Men for meg var/er det ikke naturlig/riktig å la ho ligge å gråte seg i søvn, avbrutt bare av små glimt av mor/far som roer ho for så å gå igjen. Neitakk! Og også likt som deg - dette gikk over av seg selv, og nå vil ho ikke sove på oss lengre og ho sovner av seg selv i senga si. Uten gråt/tvang :) Og nå når jeg ser/tenker tilbake angrer jeg ikke et sekund på valgene vi tok, baby-tida går jo så utrolig raskt så hvorfor skal man på død og liv ikke la babyen få litt nærhet hvis det er det den vil ha? Sønnen min derimot, sov i senga si fra han var nyfødt. Så jeg har på den måten hatt en av hver, og for meg viser det bare at barn er forskjellige med forskjellige behov. Jeg er ihvertfall sjeleglad for at jeg lot frøkna være "mammadalt" når ho var lita. Det til tross for "hånlige" kommentarer fra familie og venner rundt oss om at dette ikke var lurt, ho måtte jo lære seg å sove selv. Og ja, det må jo, men det fikk ho styre selv når ho var klar for <3

    Blei mye tanker her nå men dette merker jeg engasjerer meg litt. Hvorfor skal andre kommentere å mene noe om hvordan andre gjør det med sitt barn? Nei, her må vi bare bli flink til å lukke ørene for sånne "tullekommentarer" og heller gjøre det som føles riktig!

    Ha en fin dag :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Takk for innspill. Det er alltid betryggende å høre fra andre som har valgt samme strategi med hell :-)

      Du har nok rett i at hvert barn har forskjellige behov. I tillegg tenker jeg at det er ikke bare en riktig måte å gjøre ting på. For noen er det kanskje greit å la barnet gråte litt, mens for andre (som meg og deg) føles ikke det naturlig, og da mener jeg at det heller ikke blir riktig å prøve seg på en slik tilnærming. Hvis ikke mor er komfortabel i situasjonen, blir heller ikke barnet det.

      En fin dag til deg også :-)

      Slett