Å reise med baby

Før mini kom tenkte jeg at vi sikkert ikke kom til å reise så mye i år, men at vi måtte se det an etter hun hadde meldt sin ankomst og vi hadde blitt litt mer "varme i trøya". Da min søster inviterte oss med til Spania for å feire 25-årsdagen hennes, bestemte vi oss for å si ja siden det ser ut som vi har fått litt teken på det å være foreldre.

Når J ble 25 i februar, ville jeg gjerne gi han noe spesielt siden han er slik en fantastisk ektemann og pappa. Han elsker å reise - helst med fly - og jeg kikket litt på ulike alternativer, men tanken på å pakke med seg baby og utstyr for en helg borte, fristet ikke.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom på det, men jeg fikk i hvert fall for meg at jeg skulle sjekke muligheten for å ta en tur til Danmark med båten. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer hadde jeg lyst til å reise. Det virket mye enklere å kunne trille inn på båten og ha tilgang på bagasjen til enhver tid. Jeg konkluderte også med at J sikkert kom til å like det, selv om turen ikke innebærer fly og flyplasser.

Jeg valgte til slutt å bestille en tur med èn overnatting i Danmark - uten bil fordi det var så dyrt da jeg bestilte. I ettertid har de introdusert et tilbud som hadde gjort det veldig billig å ta med bilen (hele turen hadde for så vidt blitt mye billigere om jeg hadde bestilt noen uker senere), men innen jeg fikk med meg det, var båten full... Men, men, vi må jo bare klare oss uten bil - det var jo det som var min opprinnelige plan.

Jeg ser på denne turen som en trening til den lengre turen vi skal ta i sommer og jeg har tenkt mye på hva vi skal ha med og ikke. Jeg har også tenkt litt på om det er "det riktige" å gjøre. Jeg pleier ikke å være veldig nervøs av meg - jeg har ikke fly- eller vannskrekk, men plutselig er innsatsen så mye større enn når vi var bare to.

Tenk om noe skjer? Båten kan jo synke. Hva hvis mini blir syk mens vi er i ett annet land? Hva hvis hun blir redd når hun skal sove et annet sted enn i sengen sin?

Når jeg tenker rasjonelt, vet jeg selvfølgelig at det er utrolig liten sannsynlighet for Titanic-tilstander, at de har leger også i Danmark om det skulle bli nødvendig og at mini aldri takker nei til å sove på mamma eller i en vogn i bevegelse, men så er det disse irrasjonelle følelsene, eller hormonene, eller hva det er, som tuller med hodet mitt - hva om?

Så tenker jeg at jeg nekter å bli en "hva om-person" - man kan jo ikke være redd for å leve livet fordi man er redd. Så tenker jeg "men jeg har jo alt jeg trenger hjemme - mini og J, familie og gode venner - hvorfor risikere det for en tur til Danmark?" Så tenker jeg "skjerp deg - det er bare en helgetur til Danmark, ikke backpacking i østen!" Så tenker jeg "det er viktig å lære mini at hun er trygg selv om vi gjør noe annet enn det vi vanligvis gjør". Så tenker jeg "men hun trenger ikke lære det enda - hun er jo bare fire måneder".

Så tenker jeg "du holder på å bli gal - slutt å krangle med deg selv! Det kommer til å gå helt fint og vi kommer til å få en fin tur som vi kan se tilbake på med glede."