Cravings

Jeg har ikke fått dilla på noe spesielt som jeg bare må ha i løpet av svangerskapet, men jeg har noen ting jeg spiser nå som jeg ikke har spist noe særlig av tidligere - for eksempel tørkede aprikoser og yoghurtnøtter.

Det har ikke føltes som et uimotståelig sug som jeg ikke kan motstå og jeg klarer fint å begrense inntaket, men i går opplevde jeg noe som kan beskrives som "cravings". Jeg hadde allerede vært på butikken, jeg hadde skiftet til en behagelig T-skjorte og en pyjamasbukse, og jeg hadde ingen planer om å bevege meg utenfor husets fire vegger i løpet av kvelden.

J var ventet hjem i åttetiden og jeg skulle ha fredagspizzaen klar til cirka halv ni. I halv seks tiden  begynte jeg å få lyst på Maarud paprikachips og iskald Pepsi Max. Vanligvis hadde jeg ikke giddet å gå ut igjen bare for å kjøpe chips. Hvis J hadde vært hjemme, hadde jeg nok prøvd å lure han til å gå på butikken, men når han ikke er hjemme, pleier jeg bare å be han kjøpe med seg det jeg trenger/vil ha på veien hjem.

Etter hvert som minuttene gikk, ble suget etter paprikachips bare sterkere og sterkere. Når klokken nærmet seg seks, så jeg ingen annen mulighet enn å kjøre på butikken, men det å skulle kjøpe kun chips, føltes egentlig ganske flaut, så jeg kunne i hvert fall ikke gå i pyjamasbuksen.

Jeg skiftet til en dongeribukse, tok på meg en fin jakke og kjørte på butikken som var full av folk som handlet til helgen. Jeg vurderte å plukke med meg litt flere varer for å "kamuflere" chipsen litt - som om jeg var en ungdom som skulle kjøpe kondomer, eller noe - men jeg bestemte meg for at det ble for dumt. 

Jeg gikk rett gjennom hele butikken, plukket med meg en pose chips og stilte meg i kø. Mens jeg stod der bare håpet jeg at ingen ville tilby meg å gå foran de i køen - det ville liksom føre til uønsket oppmerksomhet mot chipsposen min. Når det endelig ble min tur, betalte jeg og takket nei til pose. Umiddelbart etterpå angret jeg - nå måtte jeg jo bære chipsposen over hele parkeringsplassen også..

Jeg forstår ikke hvorfor dette føltes så flaut. Jeg tror for det første ikke at andre folk er så interessert i hva jeg kjøper på butikken, og om de legger merke til det, "who cares"? Det er jo bare en pose chips! Jeg tror det må være noe med følelsen av å være svak og en slags frykt for at andre skal se det på deg - hvis det gir mening?

Uansett, vel hjemme på sofaen føltes det i hvert fall så verdt det!