Overskriften refererer til børen som ble løftet fra skuldrene mine da jeg tok valget om å utsette barnehagestart til høsten 2015. Jeg har gått med det noe som minnet om en stein i magen, og jeg har håpet på at den ville forsvinne etter hvert som mini ble større, men det gjorde den altså ikke.
Vi søkte om barnehageplass tre dager i uken fra januar av, men fikk avslag - og det var egentlig en lettelse. Plutselig hadde jeg en grunn til å vurdere deltid. Jeg har alltid sagt at det går ikke an å jobbe deltid i min jobb - at stillingen bare ville blitt redusert på papiret og ikke i praksis - men når jeg ble gravid lærte jeg at det hjelper å være streng med seg selv, og si nei til det man ikke har kapasitet til å ta.
Jeg satte meg som mål å jobbe fulltid helt til permisjonen startet, og samtidig lovet jeg meg selv å jobbe minst mulig overtid. Jeg klarte begge deler. Sjefer og kollegaer viste forståelse og delegerte de tingene jeg sa at jeg ikke kunne ta, og det viste meg at jobben kan begrenses.
For noen uker siden - etter å ha diskutert barnehagestart med noen venninner - våknet jeg nok en gang med en klump i magen. Det var faktisk så ille at jeg ikke klarte å være mitt vanlige, smilende jeg mot mini på stellebordet. Hun så på meg med de herlige blå øynene sine, og jeg tok valget der og da: jeg skal jobbe deltid, og du skal ikke i barnehagen før til neste høst.
Det var en sann lettelse å endelig våge å ta valget. Hvorfor det har vært så vanskelig forstår jeg egentlig ikke. Jeg har lenge visst innerst inne at det var det jeg ville, men noe har altså holdt meg tilbake. Jeg tror det har med at jeg føler en forpliktelse overfor jobb og at jeg egentlig tror at det hadde gått fint å sende henne i barnehagen - vi hadde jo overlevd, liksom.
Men det handler jo ikke om å bare overleve og jeg er helt sikker på at dette blir en bedre løsning for både meg og henne - og at det kommer til å gå helt fint på jobb også. Tanken er at jeg skal jobbe 60 %, at J skal gradere deler av permisjonen sin og at besteforeldre skal hjelpe til med pass ett par dager i uken. Vi er jammen heldige som har familie som stiller opp.
Jeg tok dette valget basert på min egen magefølelse for hva som var riktig for oss. Andre har kanskje ikke noe valg og må sende ettåringen i barnehage, og det kommer helt sikkert til å gå fint det også - men da jeg leste dette innlegget ble jeg bare enda mer sikker på at jeg hadde tatt det riktige valget.
Nå gleder jeg meg til en gradvis overgang fra permisjonsidyll til hektisk liv som småbarnsmamma og karrierekvinne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar