Business as usual

Stort sett tenker jeg at jeg har fri hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke synes det er mye arbeid å ta vare på en baby, men heller at jeg synes det er så gøy at det føles mer som fri enn jobb. 

Men så er det noen dager der det føles som jeg er på jobb hele tiden. Nå i påsken var det litt sånn. Jeg hadde nesten ikke fått med meg at det nærmet seg påske engang. Med unnatk av at J var litt mer hjemme og vi var i litt flere besøk enn vanlig, var det jo for min del "business as usual". Døgnrytmen og arbeidsoppgavene mine tar jo ikke påskeferie.

Det er ikke det at jeg har lyst til å gå på byn eller drikke, liksom -men det å sove til jeg våkner av meg selv, står høyt på ønskelisten. Jeg fikk sove til 8 en dag da J stod opp med mini, så det er jo en start.. 

I tillegg så fikk jeg igjen kjenne litt på følelsene rundt det å være mamma versus pappa. Igjen må jeg presisere at jeg ville aldri i verden ha byttet - jeg elsker å være nummer 1 på minis liste enn så lenge - men av og til føles det litt urettferdig at J ikke må være tilgjengelig til enhver tid. 

Han har ikke vært på byn han heller, men han har vært opptatt med ulike ting både seint og tidlig. Eller det vil si; han var hjemme store deler av dagen slik at han fikk mye tid med mini, men benyttet også muligheten til å være utenfor hjemmet noen timer her og der. 

På samme måte som da jeg var gravid og ble litt ute av meg da han reiste på guttetur, føltes det nå litt urettferdig at han kunne gjøre andre ting mens jeg hadde vakt døgnet rundt. Dette er på ingen måte kritikk av J - han hadde gjerne holdt seg hjemme hvis jeg ville gå ut, men det vil jeg jo ikke. 

Jeg løste "problemet" med å invitere noen gode venninner hjem til meg etter at mini hadde sovnet første påskedag, så da fikk jeg være litt sosial jeg også :-)

Heldigvis synes jeg, som så mange andre, at det å være mamma er verdens beste, og viktigste, jobb, så det å ha vakt hele tiden er stort sett bare gøy - men så har jo jeg vært veldig heldig med babyen også, da :-)