Min fødselshistorie

Jeg startet på dette innlegget onsdag for halvannen uke siden. Alt i alt tror jeg det har tatt lenger tid å skrive innlegget enn det faktisk gjorde å føde. Resultatet er et langt og detaljert innlegg om alt som skjedde. Jeg vet ikke hvor interessant det er for andre å lese, men jeg tror i hvert fall det er fint for meg å ha å se tilbake på.

----------------------------------------------------------------------------------------------- 

I dag er det to uker siden jeg hadde min siste ordinære dag på jobb før permisjonen skulle starte. Egentlig skulle jeg ha jobbet ut den uken, men siden jeg etter planen også skulle ha en eksamen tirsdag 03. desember, skulle jeg avspasere torsdag og fredag. Jeg hadde hatt en rolig uke - ikke stresset med noe. Alt på jobb var egentlig avsluttet og overlevert til andre uken før og jeg hadde ikke begynt å stresse med eksamen enda. Jeg skulle bruke en dag på å kose meg med babyrelaterte ting før jeg begynte å lese til eksamen, og etter eksamen var overstått, skulle jeg gjøre de siste forberedelsene før fødeselen - for eksempel pakke fødebagen, vaske alle babyklærne og lese ferdig "Mamma for første gang" og annen forberedende litteratur. 

Jeg var på do i nitiden og kjente at noe "kom ut" av meg. Jeg prøvde å se hvordan det så ut og googlet "slimproppen". Jeg fant ut at dette kunne være slimproppen, men at det heller ikke er uvanlig at det "kommer ting ut av gravide kvinner, som ikke er slimproppen", og at om det virkelig var slimproppen, trengte ikke det å bety at fødselen var rett rundt hjørnet - det kunne ta uker fra denne gikk til fødselen startet. Jeg tenkte ikke noe mer over det og fortsatte dagen som vanlig. Vi hadde avslutning med kake klokken 12.00 og jeg planla å gå klokken 13.00. 

Dette er faktisk sant: i det jeg reiste meg fra kontorstolen min for siste gang, gikk vannet. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro - det kunne jo ikke være det som hadde skjedd? Jeg gikk innom på do på vei ut og mens jeg satt der og lurte på om jeg nettopp hadde tisset på meg, kjente jeg at det rant varmt vann ut av meg. "Tisser jeg nå?", tenkte jeg. Jeg har jo hørt at man kan begynne "å lekke", men jeg hadde vanskelig for å tro at det skulle skje så akutt og så mye. Jeg merket meg i hvert fall at vannet var helt blankt og ikke luktet noe spesielt.

Jeg hadde egentlig tenkt meg på julegaveshopping, men det ble det naturlig nok ikke noe av. Jeg hadde heldigvis en mørk bukse på meg og det hadde ikke kommet så mye vann at det var synlig for andre. Jeg kom meg opp i bilen og forsøkte å ringe J, men han tok ikke telefonen. Jeg tenkte at han kom til å ringe opp igjen når han så at jeg hadde ringt og at vi uansett hadde kjempegod tid, hvis det virkelig var fødselen som var i gang. 

Jeg ringte også KK for å høre hva de hadde å si. Damen som tok telefonen hadde vanskelig for å høre meg og hun kunne ikke gjøre så mye siden jeg slett ikke var sikker på at fødselen faktisk var i gang. Jeg hadde ingen rier og episoden med slimproppen hadde jeg helt glemt. Hun spurte hvor jeg bodde og om babyen lå med hodet ned. Hun rådet meg så til å kjøre hjem og se om vannet fortsatte å renne, og i så fall ringe opp igjen om en time.

Jeg forsøkte å ringe J igjen, men han svarte fremdeles ikke. Jeg var fremdeles helt rolig med tanke på fødselen - vi hadde jo god tid. En fødsel tar jo mange timer! Det jeg derimot stresset en del med, var alle tingene jeg ikke hadde fått gjort. Jeg stoppet på lokalbutikken for å hente en pakke med amme-bher som lå og ventet på meg, og så snart jeg var hjemme, begynte jeg å sortere klærne som skulle vaskes og pakke bagen. Jeg passet også på å få tatt et siste magebilde - dette er altså magen i uke 36+5.

Mens jeg holdt på med dette, begynte jeg å kjenne mensmurringer som ganske raskt utviklet seg til det jeg regnet med at var rier. Jeg fortsatte å ringe J med jevne mellomrom og begynte nå å bli stresset siden han ikke hadde ringt opp igjen. Jeg sendte også en "snap" av meg selv, sånn i tilfelle han var i tvil om hva som var i ferd med å skje. 

Jeg strødde ting rundt omkring i huset etter hvert som jeg fant frem noe nytt som skulle vært pakket eller lest. Jeg lå på stuegulvet og leste om fødsler og hvordan de vanligvis utviklet seg mens jeg følte meg som den pinglen som ikke taklet disse tidlige riene bedre. Kvart på tre ringte jeg opp igjen til KK og sa at jeg nå var ganske sikker på at fødselen var i gang. Damen i den andre enden hadde nok en gang problemer med å høre meg og ba meg "vennligst snakke inn i mikrofonen på telefonen". Jeg begynte å bli ganske fortvilet og fortalte henne at jeg ikke fikk tak i mannen min. Da ble hun heldigvis litt mer forståelsesfull og hun forsikret meg om at det kom til å ta mange timer enda. Hun ba meg ta tiden mellom riene og ringe opp igjen når det var 6-7 minutter mellom dem. Jeg fikk allikevel inntrykk av at hun syntes jeg var litt hysterisk og jeg hadde rett og slett ikke lyst til å snakke mer med henne.

Jeg fortsatte å ringe J selv om jeg var sikker på at det ikke hadde noe for seg, fordi han kom til å ringe opp igjen så snart han så at jeg hadde ringt. Han skulle jobbe overtid og har i ettertid fortalt at han hadde lagt telefonen i brakken siden det regnet så mye. Jeg klarte ikke å konsentrrer meg om å ta tiden mellom riene, men jeg skjønte såpass at dette gikk mye fortere enn det jeg hadde blitt forespeilet. Alt jeg greide å tenke på var allikevel at jeg ikke ville snakke med damen på KK igjen, at jeg trengte hjelp til å ta tiden og at jeg ikke kunne reise alene. Jeg prøvde å komme på hva kollegaene til J heter til etternavn slik at jeg kunne ringe en av de - selv om jeg egentlig ikke hadde lyst til å snakke med noen av de i tilfelle jeg fikk en rie midt i samtalen. J spurte senere hvorfor jeg ikke ringte broren hans, som selv har jobbet i samme firma, men det kom jeg rett og slett ikke på. Jeg forsøkte å ringe firmatelefonen jeg fant på nettet, men kom bare til en telefonsvarer siden klokken hadde blitt over tre. 

Klokken kvart over tre forsøkte jeg å ringe søsteren min, men hun var på jobb, så jeg ringte faren min i stedet. Han var hjemme og holdt på å lage middag til mamma kom fra jobb. Jeg fortalte han at fødselen var i gang og at jeg ikke fikk tak i J. Han skjønte først ikke hva jeg sa - det var vel ikke akkurat det han forventet så lenge før termin.. Når han oppfattet hva jeg sa, ville han ringe lege, men jeg fortalte at jeg hadde snakket med KK og at de sa at det ville ta lang tid enda. Jeg trengte bare hjelp til å ta tiden mellom riene. Vi avtalte at han og mamma skulle komme ned når hun kom fra jobb. 

Jeg følte meg nå litt roligere - nå var det i hvert fall noen andre enn jeg som visste hva som var i ferd med å skje. Jeg kom meg inn i sengen mellom to rier og la meg i fosterstilling mens jeg klumholdt på ammeputen min. Jeg konsentrerte meg om å puste slik jeg hadde lest at jeg skulle - dype drag inn gjennom nesen med munnen lukket, og ut igjen gjennom munnen. Det føltes som riene kom ganske tett, men jeg klarte ikke å konsentrere meg nok til å faktisk ta tiden. Jeg forsøkte å tenke rasjonelt: det hadde bare gått litt over en time siden jeg kjente de første riene. Det var helt sikkert fremdeles mange timer igjen og jeg var litt redd for å lage for mye oppstyr, for så å komme inn på klinikken og få beskjed om at jeg bare hadde 2 cm åpning.

Pappa ringte meg opp igjen fem over halv fire og spurte om det gikk bra. Mamma var på vei hjem, så de var ikke langt unna. Jeg forsikret han om at det gikk bra - selv om jeg begynte å bli bekymret. Jeg stolte fremdeles ikke på at det jeg følte var reelt - alle hadde jo sagt at det skulle ta så lang tid! Etter hvert som minuttene gikk og riene ble sterkere, begynte det derimot å gå opp for meg at jeg bare måtte komme meg avgårde så fort som mulig - med eller uten J. Riene føltes intense og rev i kroppen på en slik måte at jeg hadde ingen mulighet til å kontrollere bevegelsene mens de stod på.

Klokken ti på fire, kom mamma og pappa endelig. Jeg sa at jeg trodde det var cirka fem minutter mellom riene og at de måtte ringe KK med en gang. Mamma ringte med min telefon, men damen insisterte på å snakke med meg igjen. Jeg husker ikke hva jeg sa til henne og jeg tror det endte med at jeg ikke klarte å snakke på grunn av en rie, men de konkluderte i hvert fall med at de skulle bestille en ambulanse med en gang. Vi fikk beskjed om at ambulansen skulle ringe opp igjen på min telefon og at vi derfor måtte holde linjen åpen.

Klokken ett minutt over fire, ringte endelig J. Han skulle hente noe i brakken og så ni ubesvarte anrop fra meg, og skjønte med en gang hva det gjaldt. På dette tidspunktet hadde jeg så sterke smerter at jeg knapt klarte å tenke klart mellom riene. Jeg ba mamma og pappa ringe opp igjen til J, siden vi ikke kunne snakke på min telefon. De kom ikke gjennom siden han prøvde å ringe meg, og mamma klarte ikke å svare på min telefon. Midt i en rie, svarte jeg derfor telefonen min og skrek til J at han måtte ringe til pappa i stedet. Stakkars J! 

Klokken ti over fire ringte ambulansen opp igjen og snakket med mamma. Klokken kvart over ringte de opp igjen og spurte om vi ville kjøre de i møte, men da de bare var 20 minutter unna (med vanlig bil) konkluderte vi med at det var bedre at jeg fikk ligge i ro - de var jo uansett ikke så langt unna. Pappa og J hadde avtalt at pappa skulle ta med seg klær til J og kjøre han i møte slik at J kunne skifte og hoppe inn i ambulansen på veien. Dermed kunne mamma bli med meg i ambulansen og bytte plass med J, og det føltes trygt - jeg slapp å reise alene. Hun pakket også ferdig bagen min, men jeg var ikke mye til hjelp og vi endte dermed opp med en ikke veldig gjennomtenkt fødebag. 

Klokken fem over halv fem, ringte mamma og etterlyste ambulansen som enda ikke hadde kommet. Jeg er ikke helt sikker på når de kom, men det var rundt kvart på fem. Jeg gikk selv ut og fikk hjelp til å komme meg opp på båren. De spurte mamma hvor lenge det var mellom riene og hun svarte cirka tre minutter. Jeg husker at den ene ambulansearbeideren sa til sjåføren at hun skulle ta tiden mellom riene, men at hun trodde de måtte "kjøre rødt". Jeg antok at det betydde "fort", og syntes det hørtes ut som en god plan. 

Resten av turen til byn, er litt uklar. Jeg husker at jeg syntes det tok lang tid til der vi skulle plukke opp J, og det har mamma bekreftet at det gjorde. Det viste seg nemlig at sjåføren ikke var så erfaren og sikkert ikke var kvalifisert til å "kjøre rødt", og de byttet derfor sjåfør før vi plukket opp J. Jeg husker også at jeg tenkte at "nå er du i trygge hender og nå får du bare la kroppen gjøre jobben og prøve å holde ut". 

Riene hadde nå nådd et nytt nivå og jeg måtte bare skrike høyt når de stod på. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive hvordan smertene kjentes ut, men det var i hvert fall uten tvil det verste jeg noensinne har gjennomgått. I dagene etter fødselen kunne jeg fremdeles erindre presset mot underlivet og takene i ryggen, men nå klarer jeg ikke helt å huske hvor vondt det egentlig var - heldigvis. Jeg fikk med meg at tiden mellom riene nå var nede i to minutter og de spurte meg flere ganger om jeg måtte presse. Jeg var ikke helt sikker - en del av meg hadde lyst til å presse, men jeg hadde jo ikke lyst til å føde i ambulansen - så jeg svarte at jeg ikke visste. Vi stoppet to ganger før vi plukket opp J for å se om de kunne hodet, men det gjorde de heldigvis ikke.

I mellom riene fikk jeg derimot hvile og kjente nesten ingen smerter. Dette, og tanken på at det bare var timer igjen til vi skulle få møte den lille jenten vår, var det eneste som fikk meg til å holde ut. Jeg husker også at mamma hilste fra søsteren min og at jeg tenkte at hun sikkert hadde hørt meg skrike. Jeg fikk så vidt med meg at J kom inn og mamma gikk ut, og jeg husker at jeg tenkte "stakkars J som må høre meg skrike og se meg vri meg i smerte på denne måten". Han fikk liksom ingen gradvis tilnærming til situasjonen. I det ene øyeblikket var han på jobb og ante fred og ingen fare, og en time etterpå satt han i ambulansen og skulle bli pappa. 

J har siden fortalt at vi var på Nordhordlandsbroen klokken kvart over fem. De fortsatte å spørre meg om jeg måtte presse og siden det virkelig begynte å føles slik, prøvde jeg å jobbe mot kroppen og instinktene. "Jeg kan ikke føde i ambulansen", tenkte jeg. Jeg husker at de fortalte meg at "nå er vi på Eidsvåg" og "nå er vi på Danmarksplass" og at jeg tenkte "hva betyr det - hvor lenge er det igjen?!?", men jeg sa ingenting. På Danmarksplass spurte de også om de skulle stoppe og sjekke om de så hodet. Jeg vred meg i smerte og kjente at det ikke var lenge igjen før hun skulle ut- uansett hva jeg ville, men jeg ba de allikevel fortsette. 

Klokken halv seks var vi fremme på KK og jeg ble trillet inn på en fødestue og måtte komme meg opp i sengen. Det var nå mellom ett og halvannet minutt mellom riene og jeg var så klar for å presse! Når jordmoren så hvordan det stod til der nede, kunne hun meddele at hun kom med setet først. Jeg ble helt sjokkert - vi hadde jo vært hos jordmor og fått bekreftet at hun hadde hodet ned dagen før! Personalet ble tydelig litt småstresset av denne utviklingen og ba meg om å ikke presse, selv om jeg hadde lyst. De hentet inn en barnelege som skulle ta i mot henne og jeg spurte om det var for sent å få epidural. Det var det - de hadde kanskje tid til å sette lokalbedøvelse i skjeden før legen skulle lage et lite snitt siden det var setefødsel.

Mens dette pågikk, drev de også å festet diverse måleutsyr på babyen og magen min og i noen sekunder var jeg helt sikker på at de ikke hørte hjertelyden hennes, men fikk heldigvis det avkreftet ganske fort. Det var mye folk og mer dramatikk enn jeg hadde håpet på, men akkurat der og da, ville jeg bare presse og bli ferdig med det. Legen forklarte at han skulle hjelpe henne ut med en tang siden hun kom med setet først, men de rakk ikke en gang å finne frem tangen innen jeg var sprekkeferdig, og endelig fikk jeg lov til å presse. Første gangen jeg presset, skrek jeg samtidig, men jeg ble rådet til å holde pusten og bare presse for å få mer kraft. Jeg presset to ganger til, og plutselig var hun ute - uten hjelp fra legen og bare 14 minutter etter vi ankom. 

Jeg var helt i sjokk - dette var det siste jeg trodde jeg skulle bruke denne onsdagen på. Det lå pluselig en pitteliten baby på magen min. Jeg så på J som satt ved siden av meg og jeg kunne nesten ikke tro at vi nettopp hadde blitt foreldre. Jeg husker at de sa ett eller annet om at hun så ut til å være i kjempeform, men at hun måtte sjekkes. De klippet navlestrengen og sjekket henne mens legen sydde meg sammen igjen. Jeg så på mens de veide og målte henne og jeg husker at bena hennes stod rett opp langs kroppen - det var tydelig at hun hadde lagt i samme stilling lenge. Etter bare noen minutter var hun tilbake på brystet mitt. 

Hun var 2740 g og 34 cm fra hode til sete, og de strakk aldri ut bena for å måle full lengde. Jeg fikk ha henne hos meg en stund og vi prøvde oss på litt amming, men siden hun var født før uke 37 og siden hun var under 2800 g ga de henne morsmelkerstatning med kopp ganske fort etter fødselen. Så fikk vi endelig litt tid alene, bare vi tre. 

-----------------------------------------------------------------------------------------

Det var rett og slett ingenting ved fødselen som ble slik jeg hadde forestilt meg. For det første følte jeg meg veldig alene og usikker i starten. For det andre gikk alt mye fortere enn jeg hadde blitt forespeilet, og jeg hadde ikke fått forberedt meg skikkelig på fødselen og tiden etterpå - noe som gjorde meg enda mer usikker. Fødselen ble dermed noe jeg bare måtte komme meg gjennom, og ikke den fine opplevelsen jeg kanskje hadde sett for meg på forhånd.

Det ordnet seg heldigvis slik at jeg og J var sammen om innspurten, foreldrene mine gjorde en god jobb som "stand ins" og sist, men ikke minst: resultatet ble jo en frisk og helt fantastisk jentebaby. Og i ettertid er jeg jo utrolig glad for at det ble 3,5 uker før tiden og ikke 2 uker over..