Litt om siste innspurt på jobb og merkelige tanker rundt dette

I dag har jeg tatt i mot hun som skal vikariere for meg mens jeg har permisjon. Jeg tror det fikk det til å gå opp for meg at det faktisk nærmer seg med stormskritt, og at jeg egentlig ikke er klar. Eller det vil si at jeg er mentalt veldig klar for å starte permisjonen og heller konsentrere meg om å være gravid og forberede meg på å bli mamma, men jeg innser at jeg ikke kommer til å få avsluttet alt jeg holder på med på jobb i så stor grad som jeg hadde tenkt.

Siden jeg skal ha eksamen 3. desember, tar jeg ut to dager avspasering neste uke. Det vil si at min siste ordinære dag på jobb, er neste onsdag. I morgen skal jeg på kurs igjen, så det er bare snakk om dager igjen til å avslutte alt jeg holder på med og samtidig lære opp vikaren.. 

Jeg prøver å godta at jeg har gjort så godt jeg kan - at jeg skal gjøre det de siste dagene også - og at det får være godt nok. Man kan ikke være perfekt hele tiden (det tror jeg heller ikke at jeg er, men jeg skulle av og til ønske det). Jeg har nok ganske høye krav til meg selv, og det føles ikke bra å ikke innfri.

I dag mens jeg har presentert vikaren for kollegaene våre, har flere kommentert at hun har "store sko å fylle" siden jeg har jobbet i samme bedrift veldig lenge og dermed sitter på mye erfaring som hun selvfølgelig ikke har. Man skulle jo tro at jeg kunne ta dette til meg som et kompliment, men i stedet føler jeg presset for å prestere og frykten for å skuffe folk.

Jeg har vanligvis ganske god selvtillit når det kommer til jobben min. Jeg mistenker derfor at jeg er påvirket av hormoner som får meg til å reagere slik jeg gjør, men selv om jeg egentlig vet dette, forandrer ikke det måten jeg føler meg på akkurat nå. 

Dette ble visst litt tunge tanker på en mandag. Det føles i hvert fall godt å få tenkt gjennom situasjonen, så får vi håpe på en bedre dag i morgen :-)