søndag 5. oktober 2014

Er jeg unormal?

Først litt bakgrunnsinfo: Jeg har tidligere nevnt at både jeg og J er ordensmennesker og at vi liker rutiner. Ikke bare liker vi rutiner, vi lager dem også helt automatisk. Det er svært sjelden vi setter oss ned og blir enige om nye rutiner, men allikevel kommer de liksom snikende. 

Med en ny baby var det mange nye rutiner som måtte på plass. Som med alt annet, har babyrutinene kommet helt av seg selv. Vi prøver oss litt frem i starten, finner den fordelingen som passer oss best, og holder oss til det helt til vi eventuelt finner en grunn til å endre på det. 


Baberutinen er ett eksempel. I starten prøvde vi litt ulike fremgangsmåter, men vi endte ganske fort opp med å gjøre nøyaktig det samme hver gang. Til dags dato har jeg bare badet mini én gang uten J, og da var moren min med. Det samme med kveldsstellet, vi gjør nøyaktig det samme hver kveld - vi står til og med på de samme plassene og bytter plass på akkurat samme tidspunkt hver eneste kveld.

Og så til dagens tema: leggerutinen. I starten, det vil si i flere måneder, gjorde vi ulike ting hver kveld. Noen ganger sovnet hun selv, noen ganger ble hun bært og bysset i søvn og noen ganger ble hun ammet i søvn. Til slutt endte vi opp med at jeg tok meg av selve leggingen - det var det som fungerte best, og J har fått gjort mye mens jeg har brukt timesvis på legging. Noen ganger har han gått tilbake på jobb, noen ganger har han holdt på med andre prosjekter og noen ganger har han, helt fortjent, slappet av på sofaen.

Jeg, for min del, har ingenting i mot å være den som legger. Med tiden har rutinen blitt mer og mer effektiv, og nå går det som regel ganske fort - selv om vi ikke er helt der at jeg bare kan legge henne ned og forlate rommet enda. Jeg kan ikke huske sist hun ikke sov innen klokken halv åtte - hvilket betyr at jeg fint kan legge henne og gå ut etterpå, om jeg ønsker det. 


Så til overskriften. Grunnen til at jeg spør, er at når legging kommer opp som tema og jeg forteller at amming fremdeles spiller en ganske sentral rolle i leggerutinen, spør som regel folk hva vi gjør når jeg ikke er hjemme. Til og med to helsesøstre har spurt meg om det. Jeg hadde ikke tenkt over om det er vanlig å gjøre det slik eller ikke, men det at til og med to som jobber med så mange mødre, spør om det, tyder vel kanskje på det motsatte.

Med tiden ser jeg selvfølgelig for meg at begge vi, og andre, kan legge henne, men jeg håper liksom på at det kommer av seg selv. At vi skal slippe å lide oss gjennom kveld etter kveld med hyling. For hvorfor skal vi gjøre det så lenge vi har det fint sånn som det er nå? 

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette innlegget. Det er vel som med så mye annet her på bloggen, bare for å få luftet tankene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar