Hvor lenge, og hvor mye, kan man egentlig skylde på ammetåka?

Den følgende scenen utspilte seg i går på en gjenforeningsfest for ungdomsskolen og avgangsklassen fra 1999. Klokken var rundt 01.00, også kjent som 1-2 timer etter undertegnedes normale leggetid. 

Gammel klassekamerat: "Drikker du bare Pepsi Max i kveld? Er du litt sånn i ammetåka, du eller?"

Meg: "Ja, jeg har en datter på ni-ti måneder hjemme, så jeg er vel litt i ammetåka, på en måte."

Klassekamerat: "Ja, men da synes jeg du har vært flink!"

Meg: "Eh..." Lang pause. "Til å amme?"

Klassekamerat: "Nei! Til å holde ut på fest - edru. Hvor flink du er til å amme, skal ikke jeg legge meg opp i."

Meg (litt lettet, og litt pinlig berørt): "Å ja, sånn, ja...jo, jeg er forsåvidt enig. Begynner å bli trett nå, kan du si.."

Klassekamerat: "Hvem er det du holder deg med for tiden, da?"

Meg: "Jeg vet ikke om du vet hvem han er, han heter J"

Klassekamerat: "Jo, det vet jeg, jo. Jeg tenkte mer på venner."

Meg: "Ehh..." Ny lang pause. 

Han mente selvfølgelig hvem jeg hadde holdt kontakten med fra ungdomsskolen, men lettere stresset over min egen evne til å misforstå enkle spørsmål, begynte jeg å ramse opp ikke bare de to venninnene jeg har god kontakt med fra ungdomsskoletiden, men også alle andre venner jeg kom på. Da jeg innså hva han egentlig hadde ment, skyndte jeg meg å skylde på ammetåka igjen. 

Det var vel på denne tiden jeg fant ut at det var på tide å komme seg hjem...