Gravid og hormonell

I går reiste J fra meg – men ikke for alltid, selvfølgelig! :-) Han har reist på weekendtur til Portugal, og jeg hater å innrømme det, men jeg er skikkelig misunnelig. Før vi ble gravid tenkte jeg at ”vi er to om dette”, Det gjør jeg for så vidt enda, men det STOR forskjell på å være den som faktisk er gravid, og den som er ”medskyldig”. Fra det øyeblikket de to strekene lyste mot meg, endret alt seg. Mens J reiste rett i utdrikningslag hele helgen, endret livet mitt seg på ett sekund. 

Jeg var selvfølgelig klar over, og forberedt på, at jeg måtte slutte å drikke alkohol og at jeg måtte være påpasselig med enkelte matvarer, men jeg tror ikke det er mulig å forberede seg på det som kommer før man står midt opp i det. En ting er det du ikke skal gjøre – eksempelvis drikke alkohol og spise rått kjøtt. Noe annet er det du skal gjøre – trene og spise sunt. Videre har du de fysiske endringene som skjer med kroppen – ømme bryster og livmor, bekkenplager og tretthet. I tillegg har du hormonene..

Først la meg si at jeg er overlykkelig over å være gravid og ville ikke byttet med J for alt i verden, men på samme tid føles det litt urettferdig at hans liv ikke har forandret seg så mye som mitt - enda. Jeg forstår hvorfor det er slik og jeg kunne aldri ha nektet han å drikke alkohol bare fordi jeg ikke kan det akkurat nå, men allikevel føles det urettferdig.

Helgen etter bryllupet til søsteren min skulle jeg egentlig på jentetur til Oslo, men uken før vi skulle reise innså jeg at jeg trengte å hvile skikkelig ut etter bryllupet, og avlyste turen for min del. Helt sikkert riktig valg, men så utrolig kjipt å ta. Det var jo ikke det at jeg ikke hadde lyst til å være med. Jeg trøstet meg med tanken på barnet som kommer i desember og slo meg til ro med at det var riktig å lytte til kroppen og å prioritere hvile.

Når J en uke senere fortalte at han ville reise på tur, var det ikke bare lett å akseptere. Den første kvelden vi snakket om det kjente jeg at jeg ikke greide å kontrollere følelsene mine, noe som resulterte i bare småsure grynt fra min side. Jeg har vanligvis god kontroll på følelsene mine og det å nesten begynne å grine over noe slikt, er ikke likt meg. Jeg innså at dette må være de beryktede hormonene jeg hadde hørt så mye om. Heldigvis fungerte hjernen fremdeles og jeg var fullstendig i stand til å se at det slett ikke var et urimelig ønske han fremla: Han jobber mye, både på jobb og hjemme i hus og hage, og han hadde hatt godt av noen dager til å slappe av. Samtidig skriker det inni meg: FY SÅ URETTFERDIG! HAN FÅR OGSÅ ET BARN I DESEMBER, HVORFOR ER DET BARE MITT LIV SOM HAR FORANDRET SEG??

Bare det å tenke på det gjorde meg forferdelig emosjonell - hvorfor var det så vanskelig for meg å akseptere? Det er jo ingenting jeg heller vil enn å være gravid. Jeg gleder meg til å kjenne liv og til å bli kjent med babyen i magen – det burde jo veie opp for de endringene som har skjedd med livet og kroppen min? Jeg innså at jeg ikke kom til å greie å diskutere det med J uten å begynne å gråte, og vurderte derfor å bare la det ligge. La han reise, uten å forklare hvorfor jeg var sur. Jeg bestemte meg allikevel for å prøve å forklare situasjonen fra min side.

Dagen etter spurte jeg om han hadde bestemt seg. Han sa at han ville reise hvis det var greit for meg. Jeg kjente alle følelsene presse på – hvorfor skal han få reise når jeg ikke får det? Hvorfor greier ikke hjernen min, som forstår hvorfor, å overstyre alle følelsene som raser gjennom kroppen og presser seg ut gjennom øynene? Jeg tok sats og prøvde å forklare: ”Det er ikke noen logisk grunn til hvorfor du ikke kan reise, det er bare det at det føles så urettferdig for meg… Jeg føler liksom at mitt liv er totalt forandret, mens du fortsetter som om ingenting har hendt…” Og selvfølgelig greide jeg ikke å la vær å gråte.

Stakkars J, han ante ikke hva som skjedde, og syntes selvfølgelig forferdelig synd på meg. Vi satt i samme hjørne i en hjørnesofa og jeg så han ikke i øynene mens dette pågikk, men jeg følte medlidenheten hans på hele kroppen når han forsøkte å gi meg en klem. Og er det noe som får meg til å gråte enda mer når jeg er lei meg, er det at andre synes synd på meg. Jeg husker ikke helt hva mer jeg sa, men jeg forsøkte i hvert fall å forklare situasjonen litt nærmere – mens jeg fortsatte å hikste. Da sa J noe som fikk meg til å gråte enda mer: ”Jeg synes du er flink til å være gravid, jeg”. Jeg følte meg ikke særlig flink der jeg satt og gråt i stedet for å være takknemlig, og jeg tror kanskje det er det fineste, eller i hvert fall det viktigste, komplimentet han noensinne har gitt meg.

Hele greiene endte med at han fikk enda en stjerne i margen for å si at han ikke ville reise, mens jeg sikret meg mange ”konepoeng” ved å la han reise allikevel. Og selv om det føles helt forferdelig å ha så lite kontroll på følelsene og å fremstå så sårbar, føltes det godt å ha snakket om det etterpå. Jeg har jo hørt mye om hvor vanskelige årene som småbarnsforeldre er, og jeg er sikker på at vi kommer til å møte mange utfordringer som tærer på forholdet oss i mellom, men nå føler jeg liksom at vi har overkommet det første hinderet og at vi er i gang, på en måte :-)