22. juni 2013 giftet
søsteren min seg med mannen i sitt liv, Mr. O. Hun er 6 år yngre enn meg og vi
har derfor ikke alltid hatt et like tett forhold, men de siste 5-6 årene har vi
blitt veldig nær, og hun betyr utrolig mye for meg. Jeg tror både hun og andre
vet det, men jeg synes det er fint å bruke slike anledninger til å vise at man
setter pris på hverandre. Jeg synes selv at jeg er OK flink til å formulere meg
skriftlig, men at offentlig taling ikke er min sterkeste side. Jeg har blitt
mye bedre med årene og på jobb og i andre sammenhenger der jeg er trygg på det
jeg skal presentere, går det helt fint, men når jeg skal snakke om følelser og
sånt, er det lett for å forkorte underveis og glemme det man hadde tenkt å si –
i hvert fall hvis man prøver å snakke mer fritt fremfor å lese opp det man har
skrevet.
Årets tale hadde surret
inni hodet mitt i mange uker, men jeg begynte selvfølgelig ikke å skrive noe ned før cirka en uke før bryllupet. Når jeg begynte å formulere meg, ble det
plutselig et eventyr. Jeg ville fortelle historien om vårt forhold - hvordan
det var da vi var barn, hvordan det utviklet seg når vi ble eldre, hvordan vi
har etablert et unikt forhold som jeg tror bare eksisterer mellom søstre og
hvordan vi har inkludert mennene våre. Og jeg måtte selvfølgelig lage en bok
med bilder, slik at jeg kunne lese fra boken og søsteren min kunne få den
etterpå som et minne. Siden jeg var såpass sent ute, måtte jeg lage en
midlertidig bok som jeg leste fra i bryllupet. Den skikkelige boken fikk jeg i
posten fra Vistaprint noen dager senere – ett eksemplar til meg og ett til Gina.
På denne måten ble det en
ganske original tale - jeg kunne lese opp hva jeg hadde skrevet uten at det ble
for ”stivt” og jeg kunne ikke begynne å kutte ut ting jeg ble usikker på etter
hvert som det nærmet seg bryllupet. Jeg hadde for eksempel med noen
beskrivelser av situasjoner jeg ikke var sikker på om hans familie hadde hørt
om, og som jeg ikke var sikker på om brudeparet ville minnes på i bryllupet.
Jeg var egentlig ganske sikker på at det ville gå greit siden det var skrevet
med humor og kjærlighet, men hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg kanskje fått
kalde føtter og sensurert meg selv litt. Siden jeg hadde laget en bok, var jo
ikke dette et alternativ – og godt var det, for jeg fikk mye latter ut av den
delen i eventyret.
Jeg var ganske fornøyd med
boken og talen på forhånd, men jeg syntes ikke den var så veldig rørende. Når
jeg først stod der og skulle lese den, derimot – ble det plutselig litt rørende
allikevel. Jeg klarte heldigvis å ta meg sammen og jeg tror jeg fikk formidlet
det jeg ville med eventyret. Jeg registrerte i hvert fall både noen våte
øyekroker og noen store latterbrøl underveis, og fikk mye skryt etterpå.
I stedet for å avslutte
som i et tradisjonelt eventyr med ”Snipp, snapp, snute..”, valgte jeg å
avslutte med ”To be continued” og sa at jeg gledet meg til å fortsette
eventyret sammen. Jeg hadde også kjøpt matchende armbånd til oss – ett
sølvfarget og ett gullfarget fra Dyrberg Kern. Hun valgte, som forventet, det i
sølv. Gaven var ikke så veldig gjennomtenkt før jeg stod i butikken. Jeg visste
bare at jeg ville kjøpe noe matchende til oss begge to for å representere
båndet mellom oss. Jeg spurte om de hadde vennskapsarmbånd eller noe lignende,
men da så bare ekspeditrisen på meg og sa ”Eh, nei…bare slike hjertesmykker som
man deler…”. Jeg fikk flashbacks til ungdomsskolen og ulykkelig kjærlighet –
ikke akkurat det jeg hadde sett for meg. Så da gikk jeg på en annen butikk og
fant disse armbåndene fra Dyrberg Kern og syntes de var perfekt til formålet.
I
tillegg til at de er fine, er de også runde og representerer sånn sett
evigheten på samme måte som en ring gjør.
:) ♥
SvarSlett