En erfaring rikere

Nå er vi tilbake fra seminaret med jobben min, og det gikk kjempefint! I hvert fall med tanke på meg og mini. Det gikk veldig bra å være fra hverandre, og jeg klarte helt fint å ikke tenke så mye på henne mens jeg var borte fra henne. 

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke bli med på en tre timers lang båttur på forhånd, men siden alt gikk så fint og jeg fikk forsikret meg om at vi skulle være tilbake til klokken seks, ble jeg med på den også. Mens jeg satt i båten og så hotellet bli mindre og mindre i det fjerne, lurte jeg på om jeg hadde gjort det rette. Tenk om noe skjedde mens jeg satt fast ute på fjorden?

"Går det bra med deg? Du har jo mistet all farge i ansiktet." De andre trodde jeg var sjøsyk, og jeg valgte å la de tro det. Det var liksom enklere enn å forklare 12 menn og en barnløs, ung kvinne at jeg så for meg ulike skrekkscanarioer som potensielt kunne utspille seg på land i dette øyeblikk. Når jeg fikk fokus over på fiskingen, gikk det heldigvis bedre. Plutselig halte jeg inn fisk etter fisk (riktignok mest makrell, men jeg fikk faktisk flest fisk!), og før jeg visste ordet av det var vi på vei tilbake mot hotellet. 

Jeg småsprang oppover bakken fra brygga, og prøvde å se inn det store vinduet på rommet vårt, men det var vanskelig på grunn av gjenskinnet i ruten. Når jeg kom nærmt nok, så jeg at de stod og så etter meg. Jeg kunne nesten ikke komme meg inn til de fort nok. Gjensynsglede i seg selv er jo nesten grunn nok til å være litt fra hverandre innimellom.

Jeg er glad for at jeg reiste, og jeg føler meg på mange måter mer klar for å begynne å jobbe igjen om en drøy måned - men jeg kjenner også at jeg har litt å jobbe med før jeg er helt klar. Det viser seg nemlig at ting ikke har gått helt slik som jeg hadde tenkt mens jeg har vært borte. Alt vi hadde klart å bygge opp av rutiner og prosedyrer er visstnok helt borte, og de to jeg lærte opp før jeg gikk ut i permisjon, er begge borte. Prosjektene mine har dermed ikke blitt håndtert slik de burde, og jeg kjenner at stressnivået øker bare jeg tenker på hva som venter meg. 

De har ansatt noen nye prosjektledere som jeg skal jobbe sammen med, og nå føltes det litt som at de bare venter på at jeg skal komme tilbake og rydde opp. Jeg merker at jeg sliter med å koble ut tankene om kaos, hva jeg kunne ha gjort annerledes og hva som må til for å ordne opp. Jeg er med andre ord ikke flink til å legge igjen problemene på jobb. 

Nå tenker jeg at jeg må finne ut om det finnes noen teknikker for hvordan sånne som meg kan omstille seg fra jobb til privat. Ting kommer nok aldri til å gå helt på skinner på jobb - det må jeg lære meg å leve med, og jeg må lære meg å ikke ta ting så personlig. Jeg føler på en måte at det er min feil at ting ikke har fungert mens jeg har vært borte. Jeg kan si til meg selv at jeg gjorde så godt jeg kunne, men det føles allikevel som et personlig nederlag. Hvis jeg gjorde så godt jeg kunne og ting ikke fungerte, må jo det bety at det ikke var godt nok?