Litt om permisjon og karriere og sånt

Jeg tenker stadig vekk på hvor utrolig heldig jeg er som bor i Norge - et land som sikkert har verdens beste foreldrepermisjonsordning (jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg vet i hvert fall at de fleste land har mye dårligere ordninger). Tenk at jeg har fått være hjemme så lenge uten at det har fått store økonomiske konsekvenser. Det skulle kanskje bare mangle - vi er vel også verdens rikeste land, og hva er vel bedre å investere i, enn at barna våre får en bra start på livet. 

Foreldrepermisjonen er fremdeles tema for diskusjon, og det siste jeg fikk med meg var at Kristin Skogen Lund og NHO vil kutte den med 7 uker i likestillingens navn. Jeg er for så vidt langt på vei enig med henne når det gjelder fedrekvoten, og jeg forstår poenget med at man fra et "likestilling-i-arbeidslivet-perspektiv" ideelt sett vil ha minst mulig forskjell på hvor lenge kvinner og menn blir borte fra arbeidslivet i forbindelse med familieforøkelse - MEN, jeg er ikke selv villig til å ofre noen av mine permisjonsuker for å være med å jevne ut de forskjellene.

Snarere tvert i mot. På tross av advarsler om at jeg kan havne bakpå karrieremessig og de økonomiske konsekvensene det får (både direkte i tapt lønn, og senere i form av tapt pensjonsopptjening), velger jeg å benytte meg av retten til utvidet permisjon uten lønn og skal bare jobbe 60% frem til mini begynner i barnehagen neste høst. Jeg vet ikke enda hvordan det blir når vi, forhåpentligvis, får flere barn, men jeg tror at jeg også da kommer til å velge tid med barna fremfor karriere og penger. 

Det betyr ikke at jeg har gitt opp hele karrieredrømmen - bare at den kommer til å komme i andre rekke i noen år. Store deler av livet mitt har jeg jobbet mot noe. Jeg har hatt en plan - det har ikke alltid gått slik jeg hadde tenkt og det tok noen år lenger enn jeg hadde sett for meg, men alt jeg har gjort siden ungdomsskolen, har vært et steg på veien mot målet. Misforstå meg rett; jeg har hatt det mye moro underveis - gode venner, utfordrende studier, mange minneverdige fester, (noen ikke så minneverdige fester,) en god jobb og spennende reiser både privat og i jobbsammenheng - men hele tiden har drømmen svevd foran meg i det fjerne. Drømmen om A4-livet.

Kanskje ikke verdens mest spennende drøm, men jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært min største drøm så lenge jeg kan huske. Mann og barn, egen bolig og en jobb jeg liker. Nå er nok jeg innerst inne mer en realist enn en drømmer, og derfor ville jeg også ha en god jobb som gir økonomisk trygghet om noe skulle skje, og jeg plutselig ble aleneforsørger. 

Jeg liker jobben min veldig godt, men jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe. Jeg velger å ikke fokusere på tapt inntekt og likestillingskampen, men heller på det faktum at jeg i mange år har jobbet for dette øyeblikket. Jeg har jobbet hardt, jeg har vært flink, og nå skal jeg leve i nuet og nyte småbarnstiden. Det blir tidsnok tid til å fokusere mer på karrieren igjen når barna blir større og trenger mer tid for seg selv.