Jeg tenker stadig vekk på hvor utrolig heldig jeg er som bor i Norge - et land som sikkert har verdens beste foreldrepermisjonsordning (jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg vet i hvert fall at de fleste land har mye dårligere ordninger). Tenk at jeg har fått være hjemme så lenge uten at det har fått store økonomiske konsekvenser. Det skulle kanskje bare mangle - vi er vel også verdens rikeste land, og hva er vel bedre å investere i, enn at barna våre får en bra start på livet.
Foreldrepermisjonen er fremdeles tema for diskusjon, og det siste jeg fikk med meg var at Kristin Skogen Lund og NHO vil kutte den med 7 uker i likestillingens navn. Jeg er for så vidt langt på vei enig med henne når det gjelder fedrekvoten, og jeg forstår poenget med at man fra et "likestilling-i-arbeidslivet-perspektiv" ideelt sett vil ha minst mulig forskjell på hvor lenge kvinner og menn blir borte fra arbeidslivet i forbindelse med familieforøkelse - MEN, jeg er ikke selv villig til å ofre noen av mine permisjonsuker for å være med å jevne ut de forskjellene.
Snarere tvert i mot. På tross av advarsler om at jeg kan havne bakpå karrieremessig og de økonomiske konsekvensene det får (både direkte i tapt lønn, og senere i form av tapt pensjonsopptjening), velger jeg å benytte meg av retten til utvidet permisjon uten lønn og skal bare jobbe 60% frem til mini begynner i barnehagen neste høst. Jeg vet ikke enda hvordan det blir når vi, forhåpentligvis, får flere barn, men jeg tror at jeg også da kommer til å velge tid med barna fremfor karriere og penger.
Det betyr ikke at jeg har gitt opp hele karrieredrømmen - bare at den kommer til å komme i andre rekke i noen år. Store deler av livet mitt har jeg jobbet mot noe. Jeg har hatt en plan - det har ikke alltid gått slik jeg hadde tenkt og det tok noen år lenger enn jeg hadde sett for meg, men alt jeg har gjort siden ungdomsskolen, har vært et steg på veien mot målet. Misforstå meg rett; jeg har hatt det mye moro underveis - gode venner, utfordrende studier, mange minneverdige fester, (noen ikke så minneverdige fester,) en god jobb og spennende reiser både privat og i jobbsammenheng - men hele tiden har drømmen svevd foran meg i det fjerne. Drømmen om A4-livet.
Kanskje ikke verdens mest spennende drøm, men jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært min største drøm så lenge jeg kan huske. Mann og barn, egen bolig og en jobb jeg liker. Nå er nok jeg innerst inne mer en realist enn en drømmer, og derfor ville jeg også ha en god jobb som gir økonomisk trygghet om noe skulle skje, og jeg plutselig ble aleneforsørger.
Jeg liker jobben min veldig godt, men jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe. Jeg velger å ikke fokusere på tapt inntekt og likestillingskampen, men heller på det faktum at jeg i mange år har jobbet for dette øyeblikket. Jeg har jobbet hardt, jeg har vært flink, og nå skal jeg leve i nuet og nyte småbarnstiden. Det blir tidsnok tid til å fokusere mer på karrieren igjen når barna blir større og trenger mer tid for seg selv.
De siste ukene har jeg vært særdeles lite effektiv etter at mini har lagt seg for kvelden. Listen over ting jeg burde ha gjort er lang, men jeg får liksom ikke "ræven i gir".
Jeg tror kanskje nettopp det at listen er så lang, gjør det enda vanskeligere å komme i gang med noe som helst. Det blir ikke gjort noe i dag, men jeg bestemte meg plutselig for å blogge i hvert fall, så slipper jeg å tenke på det i morgen.
I morgen skal jeg prøve å få lest boken "Ona fyr" av Ingebrigt Steen Jensen. Den handler så vidt jeg vet om samarbeid, og den skal være tema på seminaret jeg skal på med jobben neste uke.
Plutselig en dag skal jeg også modifisere noen mønster og sy en hel masse greier, gå gjennom alle bildene jeg har tatt siden mini ble født, ta back up, fremkalle bilder, lage album, sende inn noen minner til den digitale minneboksen til mini og gå gjennom blader til mammapermen min, for å nevne noen ting fra listen.
Den følgende scenen utspilte seg i går på en gjenforeningsfest for ungdomsskolen og avgangsklassen fra 1999. Klokken var rundt 01.00, også kjent som 1-2 timer etter undertegnedes normale leggetid.
Gammel klassekamerat: "Drikker du bare Pepsi Max i kveld? Er du litt sånn i ammetåka, du eller?"
Meg: "Ja, jeg har en datter på ni-ti måneder hjemme, så jeg er vel litt i ammetåka, på en måte."
Klassekamerat: "Ja, men da synes jeg du har vært flink!"
Meg: "Eh..." Lang pause. "Til å amme?"
Klassekamerat: "Nei! Til å holde ut på fest - edru. Hvor flink du er til å amme, skal ikke jeg legge meg opp i."
Meg (litt lettet, og litt pinlig berørt): "Å ja, sånn, ja...jo, jeg er forsåvidt enig. Begynner å bli trett nå, kan du si.."
Klassekamerat: "Hvem er det du holder deg med for tiden, da?"
Meg: "Jeg vet ikke om du vet hvem han er, han heter J"
Klassekamerat: "Jo, det vet jeg, jo. Jeg tenkte mer på venner."
Meg: "Ehh..." Ny lang pause.
Han mente selvfølgelig hvem jeg hadde holdt kontakten med fra ungdomsskolen, men lettere stresset over min egen evne til å misforstå enkle spørsmål, begynte jeg å ramse opp ikke bare de to venninnene jeg har god kontakt med fra ungdomsskoletiden, men også alle andre venner jeg kom på. Da jeg innså hva han egentlig hadde ment, skyndte jeg meg å skylde på ammetåka igjen.
Det var vel på denne tiden jeg fant ut at det var på tide å komme seg hjem...
..at det er fredag igjen! Før var fredag ukens beste dag, men nå er det bare en påminnelse om at nok en permisjonsuke går mot slutten. Jeg skulle jo nyte de siste månedene av permisjonen! Husker jeg å gjøre det midt oppe i alle rutinene som driver hverdagene avgårde?
Husket jeg å nyte det når mini våknet bare to timer etter jeg la henne? Husket jeg å nyte det når hun fortsatte å våkne "jeg vet ikke hvor mange ganger" natten gjennom? Husket jeg å nyte det når hun knep munnen sammen og snudde seg vekk når jeg forsøkte å gi henne grøt? Eller når hun vred seg unna når jeg prøvde å vaske henne? Hva med når hun knep munnen sammen og veivet med armene når jeg fant frem tannkosten? Husket jeg å nyte tiden hjemme da?
Husket jeg å nyte det når hun var skikkelig "needy" og ikke ville være alene på gulvet? Husket jeg å nyte det når hun bare ville sitte på tur selv om hun egentlig var overtrøtt og måtte sove? Husket jeg å nyte det når hun våknet så snart jeg satte vogna i fra meg på trappen hjemme? Eller når mesteparten av middagen havnet på gulvet? Hva med når det å tørke seg etter et bad virket som det verste i verden, eller når katten vekket mini akkurat idet hun hadde sovnet for kvelden? Husket jeg å nyte det da?
Svaret er faktisk ja. Jeg nyter virkelig hver dag hjemme til det fulle. Kanskje ikke hvert sekund - jeg blir jo oppgitt og irritert innimellom, men det går fort over. Det er klart jeg nøt det når jeg la meg tidlig og så "Ønskebarn" på senga mens mini og J sov ved siden av meg. Jeg orket forøvrig ikke å se programmet ferdig heller, men det er klart jeg nøt det når det siste jeg så før jeg sovnet var det fredelige ansiktet til mini.
Selv om jeg ikke akkurat nøt å bli vekket så mange ganger, er det klart at jeg nøt det når vi ble liggende å kose og tøyse i senga ekstra lenge før vi stod opp. Jeg nøt det da hun smilte stort, tøyset og vugget frem og tilbake i stolen sin slik hun gjør når hun er glad. Jeg nøt det når hun bladde seg gjennom hele boken vi har på badet, og når hun smilte ekstra stort når hun kom til den babyen som har en sommerfugl "midt i fjeset". Og det er klart jeg nøt det da hun la armen godt rundt nakken min og smilte lurt til meg i speilet da vi gikk fra badet.
Det er klart jeg nøt å bruke tid på gulvet med mini - både de gangene nye milepæler blir nådd og koder knekkes, men også de gangene vi bare ligger å ruller på matten, bygger tårn, river ned og dæljer noen leker skikkelig. Det er klart jeg nøt det når vi gikk tur i slikt et fantastisk vær som vi sikkert aldri kommer til å få i spetember igjen, og det er klart jeg nøt det når jeg ikke fikk vasket vinduene i dag heller fordi mini våknet (jeg er ikke så glad i å vaske vinduer, så enhver unnskyldning til å utsette det utnyttes med glede).
Det er klart jeg nøt det da J løp rundt i stuen med mini på "høge hesten" mens jeg laget middag, og det er klart jeg nøt det da J tok opp flasken med smoothie som mini skulle få til dessert og hele hun brøt ut i et eneste stort glis. Det er klart jeg nøt det da jeg og mini var ute og disset mens J støvsugde, og det er klart jeg nøt det da mini kom i en vill fart så snart hun hørte at jeg begynte å tappe i badet hennes. Det er klart jeg nøt det da mini la seg bak og lot meg skylle håret hennes helt uten protester, og det er klart jeg nøt det når jeg fikk hjelpe en nybadet mini med å sovne. Selv om jeg ikke nøt at katten vekket henne, nyter jeg definitivt å se samspillet mellom de to på dagtid.
Jeg tipper at jeg kommer til å spørre meg selv om jeg virkelig nøt tiden hjemme når jeg er tilbake i jobb, og at jeg på ett eller annet tidspunkt kommer til å lese gjennom gamle innlegg på bloggen. Derfor vil jeg si til meg selv: Ja, Lisa, du husket på å nyte denne dyrebare tiden!
I dag har jeg og mini vært i Åsane. Vi parkerte på IKEA, gikk bort på Barnas Hus for å se på vogn, gikk tilbake på IKEA og spiste lunsj, gikk på XXL og fikk byttet en hodelykt for J, gikk tilbake på IKEA, før vi avsluttet med å kjøre bort igjen på Barnas Hus for å kjøpe vognen vi hadde bestemt oss for.
Jeg hadde egentlig tenkt meg innom på Barnevognservice i Gullgruven også, men droppet det siden Barnas Hus hadde godt nok utvalg av vogner som kunne brukes bakovervendt, og de hadde 30 % rabatt på de mest aktuelle.
Det stod til slutt mellom Babyjogger Vue og 2013-modellen av Bugaboo Bee. To vogner som tilfredsstilte de viktigste kriteriene mine - selv om ingen av de blir så liten som jeg egentlig kunne tenkt meg, sammenslått. Bee'en var en klar favoritt, men Vue'en hadde én stor fordel - prisen. Den kostet ganske nøyaktig halvparten av Bee'en.
Jeg forsikret meg om at de hadde mange vogner slik at jeg hadde tid til å tenke litt på det, og sa at jeg kom tilbake senere. Når jeg ringte J for å spørre hva han mente, trodde jeg egentlig at han kom til å si at jeg kunne bestemme, men at det ville lyse litt gjennom at han syntes det var mye å bruke 4000 kr på vogn nummer to - for det ble prisen med 30 % rabatt, cirka 4000 kr for Bee'en og 2000 kr for Vue'en - men han sa bare at jeg skulle ta den dyreste. Han tilbydde seg til og med å betale.
Så da var det avgjort - det ble Bugaboo Bee. Når vi var tilbake på Barnas Hus, viste det seg at de kun hadde den ene 2013-modellen igjen, som de solgte med 30 % rabatt, OG at de hadde regnet feil på prisen tidligere, så den kostet "bare" 3500 kr.
Da var det vel på en måte "meant to be" Bugaboo Bee.
Vi har fått fremkalt fem bilder fra bryllupet på lerret, og fire av de er per dags dato plassert innenfor en relativt liten radius i stuen vår. Det siste bildet henger over senga på soverommet.
Det ene bildet av kun meg, har jeg ikke hengt opp fordi jeg føler at det er litt voldsomt å ha så mange bilder av seg selv i stuen.. Jeg tror jeg kommer til å henge det opp, men på sikt blir nok noen av de flyttet ned i kjelleren, tenker jeg.
Dette er det jeg har brukt hvert ledige minutt av dagen i dag på. Søking på internett, leting etter anbefalinger og produkbeskrivelser.
Jeg er fremdeles veldig fornøyd med Emmaljungaen vår og jeg ville uten tvil ha valgt denne som vogn nummer en igjen - MEN, den tar stor plass i bilen. Nærmere bestemt, tar den all plassen i bagasjerommet vårt.
Nå ønsker jeg meg en liten og god vogn som jeg kan ha i bilen. Babyzen Yoyo er en overlegen favorittt - den kan slås sammen med en hånd, veier under 6 kg, og prisen er ikke avskrekkende - MEN, det er ett stort minus: Barnet kan ikke sitte bakovervendt.
Så vidt jeg kan finne ut, er Buggaboo Bee den eneste vognen som blir ganske liten sammenslått, som man også kan bruke bakovervendt - MEN, denne er selvfølgelig betraktelig dyrere enn Babyzen.
Når jeg startet jakten tenkte jeg at jeg bare skulle ha en enkel, billig vogn, men det er tydeligvis ikke enkelt når man vil ha muligheten til å bruke den bakovervendt. En del av meg har skikkelig lyst til å bare gå for Babyzen, men tanken er jo å bruke den når vi er i ukjente omgivelser, og da har jeg i hvert fall lyst at mini skal kunne se meg slik at hun føler seg trygg og at jeg ser hvordan hun har det.
Jeg synes det er helt merkelig at så mange vogner bare har forovervendt sportsdel. Når vi går tur, snakker vi også sammen. Jeg ser hva hun ser på, og beskriver det for henne. Hvis hun ser noe hun er usikker på, ser hun på meg og jeg forteller henne hva det er, og viser henne at det ikke er noe å være redd for.
Nei, dette skulle visst ikke være enkelt. Jeg har bedt om anbefalinger fra et par nettbutikker, men ikke fått svar. Neste uke tror jeg at jeg tar meg en tur på Barnas Hus og hører hva de har å si - men hvis noen av dere som leser bloggen har erfaring med dette, setter jeg stor pris på tilbakemelding!
Bildene i innlegget illustrerer humøret mitt etter timesvis på internett på den usedvanlig treige PCen min...
Etter at vi fikk fremkalt bryllupsbilder på lerret, har vi også fått opp noen nye bildelister i stuen. Jeg kjøpte en lang og tre små på IKEA, men vi har bare hengt opp den lange og to små.
De nye listene henger over barnegrinden og Expedit-hyllen vi flyttet opp for noen måneder siden. Mosebildet som hang på denne vaggen tidligere, er flyttet over på den andre veggen i samme kroken.
Denne kroken har liksom vært litt tom helt siden vi flyttet inn, men nå som jeg har begynt å vende meg til alle de nye elementene, føles denne kroken endelig litt mer ferdig.
Fra vi flyttet inn i huset, har jeg sett for meg at vi skulle ha et stort bryllupsbilde over sofaen i stuen. Når jeg snakket med fotografen før bryllupet, sa jeg at jeg ville ha et bilde med mye natur og helst en litt dramatsik himmel.
Dagen vi giftet oss, blåste det en del og det begynte faktisk å regne litt etter vielsen. Vi tok derfor de fleste bildene i et oppusset nøst. Når vi var på vei til middagen, bestemte vi oss for å stoppe og ta noen bilder ute også. Siden det var litt dårlig vær, fikk vi også litt av det spillet på himmelen som jeg hadde ønsket meg på forhånd.
Jeg er veldig fornøyd med alle bildene fra bryllupet. Fotografen hadde øye for detaljer og hun pirket på alt fra hvordan vi skulle stå, til hvilken knekk jeg skulle ha i håndleddet. Jeg husker at hun slet litt med at J er så mye mørkere i huden enn meg. På dette bildet måtte han faktisk ha hånden sin under armen min, fordi den ble så utrolig mørk mot den hvite kjolen.
Det er nå over to år siden vi giftet oss, og nå er endelig bildet på veggen! Vi kan være ganske effektive til tider, men jammen kan vi utsette ting også, gitt...
Det bannes heldigvis veldig lite her i huset, men selv om vi ikke banner mye, sier vi noen ting som vi ikke vil at mini skal si. Ett eksempel er "shit". Vi sier det altfor ofte begge to.
Det er ikke slik at jeg sier det når jeg er alene med mini, men hvis J forteller meg noe, responderer jeg gjerne med "sjiiiit". Jeg tror det startet med "shit, man, dude", som ble forkortet til "shit, man", og nå altså "sjiiit".
Tenk det, da - barnets første ord; sjiiiit...
Sist jeg ryddet i garderoben min, la jeg vekk noen plagg som jeg tenkte at jeg kanskje kunne sy om. Ett av de var en gammel joggebukse. Den var god å gå i, men formløs og ikke så flatterende på.
Jeg bestemte meg for å sy den om til en buksedrakt til mini. Jeg hadde hatt nok stoff til å sy hele drakten i det gamle joggebuksestoffet, men jeg valgte å sy toppen i et bomullsstoff fra Panduro.
For å sy toppen, tok jeg utgangspunkt i et mønster fra Stoff&Stil. Det var egentlig til en kjole, så jeg bare forkortet det litt. Videre klippet jeg strikken av joggebuksen, og sydde den inn litt på sidene, slik at omkretsen ble cirka like stor som bunnen på toppen. Deretter sydde jeg sammen de to delene og laget et kantbånd av samme stoff som toppen, som jeg sydde over sømmen.
Til slutt tredde jeg en strikk igjennom kantbåndet og når jeg hadde fått prøvd drakten på, klippet jeg bena i riktig lengde og sydde inn strikk.
Endelig kan jeg smykke meg med enda en tittel. Søsteren min fikk en nydelig liten gutt i går, så nå er jeg også tante. Det var overraskende nervepirrende å vente på beskjeden om hvordan det hadde gått.
Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe fornuftig, så jeg brukte all ledig tid på å forberede tre gaver - en til hver av foreldrene og en til nevøen min. "Fetter Anton" fikk noe Converse-greier som jeg hadde kjøpt og en liten rangle som jeg har sydd.
Foreldrene fikk bare litt snacks og drikkevarer. Vi fikk høre at det var fullt på barselavdelingen, så jeg regnet med at Mr. O måtte reise hjem om natten. Gaven hans var derfor vanntett. Tanken var at den skulle stå å vente på han når han kom hjem, men så var de heldige og fikk et familierom allikevel.
Vi fikk lov å komme på en liten visitt til den nye familien, og det var så fint å se familierommet der de kunne ligge sammen med babyen i midten og bare nyte den nye tiden. Det burde jo absolutt vært sånn for alle førstegangsfødende.
Nå bare gleder jeg meg til å bli kjent med det nye familiemedlemmet og til mye moro i årene som kommer.
