Tanker om det å oppdra en jente

Natten etter at vi hadde fått bekreftet at vi venter en liten jente, våknet jeg i femtiden og ble liggende våken og gruble i en times tid før jeg fikk sove igjen. Mine umiddelbare følelser rundt bekreftelsen var utelukkende positive – dette har kanskje med at det føles tryggere for meg som jente å skulle oppdra en jente? Uansett, den natten kom bekymringene. Med en jente følger det noen problemstillinger som jeg tror man slipper å ta stilling til med en gutt. 

Et eksempel er dette med kropp og utseendefokus i dagens samfunn. Stadig yngre jenter utvikler spiseforstyrrelser og det dukker jevnlig opp eksempler på seksualisering av barn. Hvordan skal vi klare å oppdra en trygg og selvsikker jente i et slikt samfunn, uten at hun blir «høy på seg selv» eller en «mean girl»? Hvordan skal vi sikre at hun får selvtilliten og selvfølelsen sin fra andre ting enn utseendet? Skal man unngå å gi jenter komplimenter for fine kjoler og utseendet, eller skal man overøse dem med komplimenter for å bygge opp selvtilliten deres?

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg har fasiten på dette, men en mellomting er vel kanskje det beste? Jeg tror uansett det er viktig å være bevisst på å fokusere lite på det overfladiske hjemme. Jeg kan ikke huske at mine foreldre har snakket om slanking eller usikkerhet rundt eget utseende i min oppvekst, og jeg selv har aldri følt at min selvtillit er avhengig av hvordan jeg ser ut. Selv om jeg slett ikke alltid har vært like selvsikker, verken med tanke på utseende eller egne evner, har jeg aldri tenkt at min verdi som menneske avgjøres av hvordan jeg ser ut. 

Vi som foreldre blir barnets viktigste forbilder og jeg håper vi klarer å gå foran som gode eksempler og at vi lykkes i å vise henne at det er mye som betyr mer enn utseende, for eksempel empati og omsorg for andre.  Videre håper jeg at hun vil forstå at hun kommer lenger med, og får mer ut av, å utvikle sine praktiske evner og teoretiske kunnskaper, fremfor å fokusere på utseende og kropp. 

Selv om vi fokuserer på et aktivt liv i kombinasjon med sunn og normal mat hjemme, har vi selvfølgelig ingen garantier for at ikke barnet blir påvirket i andre settinger, men det er vel umulig å legge en eksakt plan – og hvem vet, kanskje vi får en skikkelig ”guttejente” som bare vil være med pappan å bygge ting og ikke bryr seg med kjoler og sminke i det hele tatt?