Gir sakte slipp

Jeg hadde egentlig tenkt å kalle dette innlegget "Slowly letting go". Det klinger liksom litt bedre, synest jeg - men så leste jeg en kronikk i VG om at mange nordmenn bruker altfor mye engelske ord og uttrykk i språket, og det er jeg egentlig enig i, så da ble det en norsk formulering i stedet.

Uansett, det handler selvfølgelig om å gi litt og litt slipp på mini. Jeg har mest lyst å bare være med henne hele tiden. Holde henne og kose på henne - virkelig nyte den siste uken før jeg begynner i jobb igjen - men så føler jeg at jeg heller at jeg må forberede henne litt på å være borte fra meg, så da prøver jeg å la J ta mer ansvar for henne. 

Jeg tror de kommer til å klare seg kjempefint uten meg, men det er vel også helt naturlig hvis mini savner meg litt. Jeg vet i hvert fall at jeg kommer til å savne henne. Vi har jo vært sammen hver eneste dag siden hun ble født for snart ett år siden. Jeg har vært borte noen timer her og der, men aldri en hel dag.

Jeg prøver å tenke at det kommer til å ga helt fint. At J og mini har godt av å knytte bånd uten meg. At det er livets gang. At jeg tross alt liker jobben min - det hadde vært verre om jeg skulle tilbake i en jobb jeg mistrivdes i. Alt dette stemmer og jeg vet at det kommer til å ga bra, men samtidig vet jeg at jeg kommer til å gå glipp av ting. 

Kanskje går jeg glipp av store ting, som de første skrittene eller det første ordet - og helt 100 % sikkert kommer jeg til å gå glipp av noen lure smil, noen våte susser, ellevill begeistring over noe hverdagslig, dansing til musikken på p3 og mye, mye mer. For hver eneste dag smelter hun hjertet mitt med ett eller annet sjarmerende påfunn, og fra og med neste uke av, kommer jeg til å gå glipp av mange av de øyeblikkene...