Every step you take

Jeg blir bare så uendelig stolt og rørt hver gang mini tar et nytt lite skritt mot uavhengighet. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men det gjentar seg gang på gang: først roser jeg henne høylytt - klapper og heier. 

Så tar følelsene overhånd. Jeg kjenner at hjertet svulmer av stolthet, og som regel kjenner jeg også en liten tåre presse på i øyekroken. Jeg klarer liksom ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg må begynne å gråte for hver minste ting. Er det rene gledestårer, eller er det også et snev av vemodighet? 

For hvert nye skritt og hver nye fase i utviklingen, er jo også en tid forbi. Tidligere lot jeg for eksempel mini sove liggende på meg. I starten føltes det litt som at jeg gjorde noe galt - hun burde jo heller sove i sengen sin og jeg burde jo ha utnyttet sovetidene hennes til å gjøre husarbeid eller noe annet "fornuftig". Når jeg fortalte litt mer erfarne mødre at hun måtte ammes, bysses eller trilles for å få sove, reagerte de ofte med å si at de skjønte at det var vårt første barn.

Når man får flere barn, har man kanskje ikke tid til det - hva vet jeg? Det jeg vet, er i hvert fall at jeg ikke angrer på alle de timene jeg har tilbrakt med mini sovende på brystet. Det føltes som en stor tillitserklæring fra henne, og det er en fantastisk følelse å bare være så tett. Å kjenne den rolige lille kroppen, å kysse det dunete myke hodet, å trekke inn den  unike babylukten, å stryke henne over kinnet og holde henne tett. Hvem vil ikke heller gjøre det enn å gjøre husarbeid?

Men så, plutselig en dag, sluttet hun å sovne på meg. En tid var forbi, og akkurat som jeg hadde håpet, hadde det gått over av seg selv. Det føltes godt at jeg hadde rett i at det kom til å gå over når hun var klar for det, men samtidig litt vemodig at alle timene med ubegrenset babykos, var bak oss. 

I de aller fleste tilfeller, er jeg alene med mini når følelsene tar overhånd, eller så snur jeg meg litt bort fra J så ikke han skal se hvor emosjonell jeg blir for de minste ting. Nylig ble jeg derimot "tatt på fersken". Jeg satt med ryggen til J, og jeg klappet og heiet da jeg innså at mini insisterte på å holde koppen sin selv. 

Dette er det sikkert helt normalt at en ni måneder gammel baby kan, men jeg har liksom glemt å la henne prøve å gjøre det selv.Under fredagens lunsj fikk hun prøve å drikke selv, og det klarte hun fint. Under middagen tilbydde jeg henne drikke slik jeg pleier. Hun snudde seg vekk, men fortsatte å lage lyden hun lager når hun er tørst. Plutselig innså jeg at hun selvfølgelig ville holde koppen selv! Og ganske riktig - når hun fikk holde selv, helte hun nedpå. 

Mens vi satt og roste den store, bestemte jenten vår, kjente jeg tåren presse på i øyekroken samtidig som J strøk meg over ryggen. Kanskje han også er litt emosjonell, tenkte jeg - men da han reiste seg og så tilstanden min, sa han bare: "Sitter du her og gråter for det? Dette skal bli moro i årene som kommer!"

Den myke permisjonsskyen begynner å bli tynn

Jeg har tenkt usedvanlig lite på jobb de siste ni månedene, og det har vært kjempedeilig. Det føles som at jeg har sullet meg godt inn i en myk og deilig permisjonssky med bare baby, familie, kos og noen få hobbyer.

Nå begynner derimot boblen min å slå sprekker. Det er bare noen måneder igjen til jeg skal tilbake i jobb, og jeg har ubevisst begynt å forberede meg mentalt. Noen formaliteter i forbindelse med permisjonen min, gjorde at jeg denne uken også måtte snakke med sjefen min. Den nye sjefen min, vel og merke - den gamle har sluttet mens jeg har hatt permisjon.

I tillegg har gruppen min blitt flyttet til en ny avdeling, og de har ansatt to nye prosjektledere til meg. Mye nytt å forholde seg til, med andre ord. Jeg kjenner at pulsen øker og stresset fra en travel jobbhverdag sniker seg inn i permisjonsboblen min.

I tillegg ble jeg invitert til å bli med på avdelingssamling med den nye avdelingen min i slutten av september. Med tanke på at jeg faktisk ikke vet hvem alle er en gang, er jo det absolutt noe jeg bør bli med på. Siden samlingen går over to dager, spurte jeg om å få ta med mann og mini, og det var greit. Så da skal vi alle på avdelingssamlig om en måneds tid. 

J og mini skal selvfølgelig ikke være med på selve samlingen. De får gå på tur og utforske hotellet og omgivelsene mens mamma "teambuilder" med nye kollegaer. Selv om jeg fremdeles kvir meg til å begynne i jobb igjen, gleder jeg meg heldigvis litt også. Jeg liker jo jobben min godt og mini skal jo være hjemme med J i starten, så jeg vet jo at hun kommer til å ha det fint. Målet mitt er å bli en slik mamma som er 100% på jobb når jeg er på jobb og har 100 % fri når jeg har fri. 

9 måneder

I morgen er mini 9 måneder! Det er virkelig helt utrolig hvor fort tiden går, men samtidig helt surrealistisk hvor mye vi har vært gjennom på disse månedene.

Det er et privilegium å få følge et barn så tett, så lenge. Jeg er utrolig glad for at jeg enda har noen måneder igjen av den ulønnede permisjonen min, og at jeg har bestemt meg for å jobbe deltid frem til hun begynner i barnehagen neste år.

Jeg har aldri tvilt på at jeg ville ha barn, men jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle like det så godt som jeg gjør. Jeg hører og leser om andre som er lei av å gå hjemme, men det er ikke jeg. Jeg er ikke litt lei engang - selv om dagene stort sett består av det samme hver dag.

Av og til tenker jeg "hvorfor har jeg ikke gjort dette tidligere?!", men jeg vet jo at noe av grunnen til at jeg liker det så godt, er nettopp at jeg var veldig klar nå. Jeg har liksom "alt på stell" og en ro i kroppen som jeg ikke hadde i tyveårene. Jeg mener ikke at unge mødre ikke har ro i kroppen, altså - jeg sier bare at jeg ikke hadde det. 

Uansett, jeg nyter livet som mamma i permisjon og jeg elsker å se mini ta stadig nye skritt i utviklingen mot å bli et selvstendig lite menneske. Jeg blir jo så stolt for hver nye ting hun lærer seg!

En tilfeldig dag

Forrige uke måtte jeg slå opp i manualen for kamera mitt, og mens jeg lette etter noe annet, så jeg tilfeldigvis at det kan brukes til intervallfotografering.  På fredag bestemte jeg meg plutselig for å sette opp kamera og la det forevige hele dagen vår. 

Vi hadde allerede vært oppe i en times tid når jeg satte opp kamera, så frokosten er ikke med.I starten brukte jeg 15 minutters intervall, men jeg fant fort ut at det var for mye, og gikk ned til 5 minutter. 


Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge bildene, men i løpet av dagen følte jeg at minnene fra denne tilfeldige dagen, best kunne bevares sammen med litt tekst på bloggen.

De to første bildene er tatt før dagens første lur. Vi tilbringer mye tid på gulvet om dagen og boken vi leser på det andre bildet er en ny favoritt med dyr og dyrelyder. Mini er fremdeles i pysjen, siden hun skal spise (og grise) før vi går tur.

De neste bildene viser en mamma som forsøker å rydde litt, men som heller ender opp på gulvet igjen.

Så er det tid for dagens lunsj som nytes i baren på kjøkkenet.

Opprydding etter dagens lunsj:

Etter at vi hadde vært på badet og skiftet klær på mini, la jeg henne ned på matten, men det tok ikke mange minuttene før hun var borte hos meg for å "hjelpe til" med å vaske under stolen:

Dilter etter mamma:

Så er det tid for dagens tur, og mamma har også skiftet klær:

Tomt hus:

Tilbake fra tur, men mini sover fremdeles i vognen sin på trappen, mens mamma er i kjelleren og henger opp klær:

Våken igjen:

Kos på kjøkkenet:

Mer lek på gulvet:

Mamma vanner blomster - mini er med:

På gulvet igjen:

Mamma sniker seg til å lese en tekstmelding fra sjefen angående permisjonen:

Mamma bærer klær fra vaskerommet og opp i garderoben - mini følger nøye med:

Begge to er på soverommet/garderoben:

Tilbake på matten:

Mamma lager smoothie:

Mini ser på at mamma kjører smoothien i blenderen (hun sitter i stolen på kjøkkenet):

Smoothie time! Mini får smoothie i en flaske med store hull i tuten.

Tilbake på gulvet:

Pappa er hjemme fra jobb, og skjønner ingenting av hvorfor kamera tar bilder av seg selv:

Påkledning før ny tur og hvil - denne gangen med pappa mens mamma lager middag:

Her stoppet den opprinnelige serien, fordi jeg bare hadde satt opp et tilfeldig antall bilder. Når jeg innså at kamera ikke tok bilder lenger, gikk jeg derfor å satte i gang en ny serie. Her spiser vi middag:
 

Rydder opp etter middag:

For et sjokk - vi er tilbake på matten!

Pappa leker med mini mens mamma pynter seg fordi hun skal på klubb:

Mamma ferdig pyntet:

Dagens siste bilde før hele familien gikk på badet for kveldsstellet:

Jeg la mini før jeg gikk på klubb hos en venninne. Jeg er så heldig at nesten alle klubbvenninnene mine bor i gåavstand fra oss, så da går det helt fint for meg å gå på klubb selv om jeg fremdeles ammer, og ikke gidder å begynne på pumpe- og flaskekjøret igjen.

Sånn for ordens skyld: alle bildene er ikke med her. Jeg har slettet mange med en tom stue og noen som var så godt som identisk med de jeg har tatt med.