"Ut på livet"

"Dere skal ikke være med ut på livet i kveld, da?" Dette spurte søsteren min meg plutselig om på 17. mai. "Ut på livet?" Jeg forstod faktisk ikke hva hun spurte om. Det var akkurat som om dette uttrykket hadde blitt slettet fra hjernen min etter at jeg ble mamma. Livet er jo hjemme med henne liksom.

Jeg hadde faktisk ikke vurdert å gå på fest engang. Jeg og J hadde planlagt tacokveld hjemme, men da jeg fikk spørsmålet tenkte jeg "kanskje det". Vi har ved én annen anledning hatt barnevakt. Det var i anledning 30-årsdagen til en av mine beste venninner i mars. Jeg følte nok egentlig ikke at jeg var helt klar for det, men jeg ville gjerne gå på festen - det er jo ikke hvert år man blir 30, liksom.

Jeg la mini før jeg gikk og hun sover nesten alltid til klokken to om natten før hun skal ha første nattmåltid. Jeg hadde volumet på telefonen på full guffe og søsteren min var sjåfør, og klar til å kjøre meg hjem om hun plutselig våknet. Mamma var barnevakt og jeg har full tiltro til henne som barnevakt, men jeg vet jo at om mini våkner, er det mat hun vil ha og det er det per i dag bare jeg som kan gi henne.

Selv om jeg visste at mini sov og at jeg ville være hjemme i løpet av få minutter om hun våknet, klarte jeg ikke å slappe helt av, og jeg følte at en del av meg manglet. Og selv om det gikk helt fint, fristet det ikke akkurat til gjentakelse med det første, kan man si.

I månedsskiftet april/mai var jeg på klubb hos en venninne. Jeg la mini før jeg gikk og J var hjemme. Denne gangen gikk det helt fint, så når søsteren min spurte meg 17. mai tenkte jeg som sagt, "kanskje det". Pappa var på jobb "offshore", så jeg spurte J om jeg skulle høre med mamma om hun ville sitte barnevakt igjen. Jeg tror han ble litt overrasket - positivt, heldigvis.

Mamma ville gjerne sitte barnevakt og slik gikk det til at vi var på ikke bare en, men to fester på 17. mai. Begge festene var i nabolaget og jeg var hjemme igjen rundt halv ett, så det ble ikke mange timene, men det føles godt å ha kommet hit.