Steg 2 gjennomført

Forrige lørdag hadde jeg meg for første gang en litt lenger tur ut av huset uten mini. Jeg har jo skrevet litt om separasjonsangsten min tidligere og den har ikke egentlig blitt noe mindre siden da. Jeg har derimot tenkt en del på det og konkludert med at det hadde vært mye verre om jeg ikke kunne vente med å overlate henne til andre.

Jeg vet ikke om det er et press jeg legger på meg selv eller om det kommer utenfra, men jeg føler i hvert fall at det eksisterer et visst press på å løsrive seg fra babyen og bruke tid på seg selv. Når det snakkes om tilknytningshysteriet føler jeg meg litt truffet og jeg får et voldsomt behov for å forklare meg og unnskylde at jeg har lyst til å være med babyen min hvert eneste minutt.

Da kan det være godt å ha eksperter som uttaler at det er helt normalt og at det er sunt for babyen å tilbringe mest mulig tid med mamma, men så kommer det jo alltid andre eksperter på banen og mener noe annet.

Det er klart at hvis mor har en fødselsdepresjon eller det går mot skilsmisse, som CasaKaos argumenterer med i sitt innlegg om dette temaet, kan det være til alles beste å ta en helg borte fra babyen, men så lenge det ikke handler om slike ekstreme situasjoner, kan det vel i hvert fall ikke skade å ikke gjøre det?

Jeg sier ikke at vi helt sikkert ikke kommer til å reise bort en helg alene før mini er to år, men akkurat nå er jeg fremdeles så knyttet til henne at det river i hjertet bare ved tanken på å være borte fra henne så lenge. Jeg likte Susanne Kaluzas beskrivelse av den usynlige strengen mellom hjertet hennes og babyens. Hun skriver at denne strengen ble lenger og lenger og at hun nå kan reise til den andre siden av jorden uten at det river i hjerteroten, og uten å være redd for at strengen skal ryke.

Strengen vår er fremdeles ganske stram og jeg vil ikke stresse med å strekke den enda, for jeg er helt sikker på at det kommer til å gå seg til av seg selv etter hvert. Enn så lenge skal jeg nyte den herlige babyen min og prise meg lykkelig for at jeg ikke har lyst til å reise fra henne enda.

 

Jeg følte allikevel at det var viktig å teste hvordan det ville gå å være uten henne noen timer, så da J foreslo at jeg skulle ta meg en tur til en venninne, gjorde jeg det. Jeg regnet med at det ville gå helt fint, men jeg ville teste hvordan hun reagerte på at jeg ikke var i umiddelbar nærhet og hvordan jeg taklet det - og ikke minst ville jeg vise J at jeg stoler på han. 

Det ble til slutt halvannen time hos en venninne som bor ti minutters gange fra meg, og det gikk selvfølgelig helt fint. Nå vet jeg til en annen gang at jeg fint kan ta meg en tur ut, hvis jeg har lyst. Barnevakt er jeg nok ikke klar for enda, men alle besteforeldre og andre som har lyst til å passe, kan trøste seg med at jeg er 100 % sikker på at vi kommer til å bruke dem mye i årene som kommer!