Fisk på land

.., eller meg på småbarnstreff, som man også kan kalle det.. Jeg er ikke spesielt god på å møte nye folk. I noen settinger går det helt fint - for eksempel i jobbsammenheng eller hvis det er en liten gruppe, type en eller to personer. I andre settinger blir jeg fort tilbaketrukket og ukomfortabel - for eksempel i store grupper med personer jeg ikke kjenner godt og i situasjoner hvor "temaet" er noe som gjør meg usikker og som jeg ikke kan forberede meg på på forhånd.

Småbarnstreff må være selve definisjonen på en slik setting. Mange nye personer og alle med hver sin baby. Jeg kan utrolig lite om babyer og barn generelt, og det faller meg overhodet ikke naturlig å omgås de. Jeg synes de er superskjønne og jeg smiler gjerne til de, men utover det, vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til de. 

Nå når jeg har fått meg min egen baby lærer jeg stadig nye ting og med tiden er jeg sikker på at jeg vil kunne omgås andre barn på en mye mer naturlig måte, men enn så lenge, gjør altså andres barn meg usikker.

Jeg har jo gjerne lyst til å bli kjent med noen som har barn på samme alder som Jenny - både for min og hennes del, så jeg måtte jo gå, selv om jeg kvidde meg litt. Jeg har også en tendens til å overtenke ting og har derfor brukt en del tid på å tenke på hva man egentlig gjør på et småbarnstreff. Tar man for eksempel med seg noe? 

Jeg snakket litt med en venninne med barn og bestemte meg for å satse på at det var nok å ta med seg babyen. Vi trillet opp, kom litt for sent, og Jenny sov seg stort sett igjennom hele greiene, men jeg er glad vi gikk. Jeg visste hvem flere av mammaene var og alle sammen virket kjempegreie.