Min fødselshistorie

Jeg startet på dette innlegget onsdag for halvannen uke siden. Alt i alt tror jeg det har tatt lenger tid å skrive innlegget enn det faktisk gjorde å føde. Resultatet er et langt og detaljert innlegg om alt som skjedde. Jeg vet ikke hvor interessant det er for andre å lese, men jeg tror i hvert fall det er fint for meg å ha å se tilbake på.

----------------------------------------------------------------------------------------------- 

I dag er det to uker siden jeg hadde min siste ordinære dag på jobb før permisjonen skulle starte. Egentlig skulle jeg ha jobbet ut den uken, men siden jeg etter planen også skulle ha en eksamen tirsdag 03. desember, skulle jeg avspasere torsdag og fredag. Jeg hadde hatt en rolig uke - ikke stresset med noe. Alt på jobb var egentlig avsluttet og overlevert til andre uken før og jeg hadde ikke begynt å stresse med eksamen enda. Jeg skulle bruke en dag på å kose meg med babyrelaterte ting før jeg begynte å lese til eksamen, og etter eksamen var overstått, skulle jeg gjøre de siste forberedelsene før fødeselen - for eksempel pakke fødebagen, vaske alle babyklærne og lese ferdig "Mamma for første gang" og annen forberedende litteratur. 

Jeg var på do i nitiden og kjente at noe "kom ut" av meg. Jeg prøvde å se hvordan det så ut og googlet "slimproppen". Jeg fant ut at dette kunne være slimproppen, men at det heller ikke er uvanlig at det "kommer ting ut av gravide kvinner, som ikke er slimproppen", og at om det virkelig var slimproppen, trengte ikke det å bety at fødselen var rett rundt hjørnet - det kunne ta uker fra denne gikk til fødselen startet. Jeg tenkte ikke noe mer over det og fortsatte dagen som vanlig. Vi hadde avslutning med kake klokken 12.00 og jeg planla å gå klokken 13.00. 

Dette er faktisk sant: i det jeg reiste meg fra kontorstolen min for siste gang, gikk vannet. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro - det kunne jo ikke være det som hadde skjedd? Jeg gikk innom på do på vei ut og mens jeg satt der og lurte på om jeg nettopp hadde tisset på meg, kjente jeg at det rant varmt vann ut av meg. "Tisser jeg nå?", tenkte jeg. Jeg har jo hørt at man kan begynne "å lekke", men jeg hadde vanskelig for å tro at det skulle skje så akutt og så mye. Jeg merket meg i hvert fall at vannet var helt blankt og ikke luktet noe spesielt.

Jeg hadde egentlig tenkt meg på julegaveshopping, men det ble det naturlig nok ikke noe av. Jeg hadde heldigvis en mørk bukse på meg og det hadde ikke kommet så mye vann at det var synlig for andre. Jeg kom meg opp i bilen og forsøkte å ringe J, men han tok ikke telefonen. Jeg tenkte at han kom til å ringe opp igjen når han så at jeg hadde ringt og at vi uansett hadde kjempegod tid, hvis det virkelig var fødselen som var i gang. 

Jeg ringte også KK for å høre hva de hadde å si. Damen som tok telefonen hadde vanskelig for å høre meg og hun kunne ikke gjøre så mye siden jeg slett ikke var sikker på at fødselen faktisk var i gang. Jeg hadde ingen rier og episoden med slimproppen hadde jeg helt glemt. Hun spurte hvor jeg bodde og om babyen lå med hodet ned. Hun rådet meg så til å kjøre hjem og se om vannet fortsatte å renne, og i så fall ringe opp igjen om en time.

Jeg forsøkte å ringe J igjen, men han svarte fremdeles ikke. Jeg var fremdeles helt rolig med tanke på fødselen - vi hadde jo god tid. En fødsel tar jo mange timer! Det jeg derimot stresset en del med, var alle tingene jeg ikke hadde fått gjort. Jeg stoppet på lokalbutikken for å hente en pakke med amme-bher som lå og ventet på meg, og så snart jeg var hjemme, begynte jeg å sortere klærne som skulle vaskes og pakke bagen. Jeg passet også på å få tatt et siste magebilde - dette er altså magen i uke 36+5.

Mens jeg holdt på med dette, begynte jeg å kjenne mensmurringer som ganske raskt utviklet seg til det jeg regnet med at var rier. Jeg fortsatte å ringe J med jevne mellomrom og begynte nå å bli stresset siden han ikke hadde ringt opp igjen. Jeg sendte også en "snap" av meg selv, sånn i tilfelle han var i tvil om hva som var i ferd med å skje. 

Jeg strødde ting rundt omkring i huset etter hvert som jeg fant frem noe nytt som skulle vært pakket eller lest. Jeg lå på stuegulvet og leste om fødsler og hvordan de vanligvis utviklet seg mens jeg følte meg som den pinglen som ikke taklet disse tidlige riene bedre. Kvart på tre ringte jeg opp igjen til KK og sa at jeg nå var ganske sikker på at fødselen var i gang. Damen i den andre enden hadde nok en gang problemer med å høre meg og ba meg "vennligst snakke inn i mikrofonen på telefonen". Jeg begynte å bli ganske fortvilet og fortalte henne at jeg ikke fikk tak i mannen min. Da ble hun heldigvis litt mer forståelsesfull og hun forsikret meg om at det kom til å ta mange timer enda. Hun ba meg ta tiden mellom riene og ringe opp igjen når det var 6-7 minutter mellom dem. Jeg fikk allikevel inntrykk av at hun syntes jeg var litt hysterisk og jeg hadde rett og slett ikke lyst til å snakke mer med henne.

Jeg fortsatte å ringe J selv om jeg var sikker på at det ikke hadde noe for seg, fordi han kom til å ringe opp igjen så snart han så at jeg hadde ringt. Han skulle jobbe overtid og har i ettertid fortalt at han hadde lagt telefonen i brakken siden det regnet så mye. Jeg klarte ikke å konsentrrer meg om å ta tiden mellom riene, men jeg skjønte såpass at dette gikk mye fortere enn det jeg hadde blitt forespeilet. Alt jeg greide å tenke på var allikevel at jeg ikke ville snakke med damen på KK igjen, at jeg trengte hjelp til å ta tiden og at jeg ikke kunne reise alene. Jeg prøvde å komme på hva kollegaene til J heter til etternavn slik at jeg kunne ringe en av de - selv om jeg egentlig ikke hadde lyst til å snakke med noen av de i tilfelle jeg fikk en rie midt i samtalen. J spurte senere hvorfor jeg ikke ringte broren hans, som selv har jobbet i samme firma, men det kom jeg rett og slett ikke på. Jeg forsøkte å ringe firmatelefonen jeg fant på nettet, men kom bare til en telefonsvarer siden klokken hadde blitt over tre. 

Klokken kvart over tre forsøkte jeg å ringe søsteren min, men hun var på jobb, så jeg ringte faren min i stedet. Han var hjemme og holdt på å lage middag til mamma kom fra jobb. Jeg fortalte han at fødselen var i gang og at jeg ikke fikk tak i J. Han skjønte først ikke hva jeg sa - det var vel ikke akkurat det han forventet så lenge før termin.. Når han oppfattet hva jeg sa, ville han ringe lege, men jeg fortalte at jeg hadde snakket med KK og at de sa at det ville ta lang tid enda. Jeg trengte bare hjelp til å ta tiden mellom riene. Vi avtalte at han og mamma skulle komme ned når hun kom fra jobb. 

Jeg følte meg nå litt roligere - nå var det i hvert fall noen andre enn jeg som visste hva som var i ferd med å skje. Jeg kom meg inn i sengen mellom to rier og la meg i fosterstilling mens jeg klumholdt på ammeputen min. Jeg konsentrerte meg om å puste slik jeg hadde lest at jeg skulle - dype drag inn gjennom nesen med munnen lukket, og ut igjen gjennom munnen. Det føltes som riene kom ganske tett, men jeg klarte ikke å konsentrere meg nok til å faktisk ta tiden. Jeg forsøkte å tenke rasjonelt: det hadde bare gått litt over en time siden jeg kjente de første riene. Det var helt sikkert fremdeles mange timer igjen og jeg var litt redd for å lage for mye oppstyr, for så å komme inn på klinikken og få beskjed om at jeg bare hadde 2 cm åpning.

Pappa ringte meg opp igjen fem over halv fire og spurte om det gikk bra. Mamma var på vei hjem, så de var ikke langt unna. Jeg forsikret han om at det gikk bra - selv om jeg begynte å bli bekymret. Jeg stolte fremdeles ikke på at det jeg følte var reelt - alle hadde jo sagt at det skulle ta så lang tid! Etter hvert som minuttene gikk og riene ble sterkere, begynte det derimot å gå opp for meg at jeg bare måtte komme meg avgårde så fort som mulig - med eller uten J. Riene føltes intense og rev i kroppen på en slik måte at jeg hadde ingen mulighet til å kontrollere bevegelsene mens de stod på.

Klokken ti på fire, kom mamma og pappa endelig. Jeg sa at jeg trodde det var cirka fem minutter mellom riene og at de måtte ringe KK med en gang. Mamma ringte med min telefon, men damen insisterte på å snakke med meg igjen. Jeg husker ikke hva jeg sa til henne og jeg tror det endte med at jeg ikke klarte å snakke på grunn av en rie, men de konkluderte i hvert fall med at de skulle bestille en ambulanse med en gang. Vi fikk beskjed om at ambulansen skulle ringe opp igjen på min telefon og at vi derfor måtte holde linjen åpen.

Klokken ett minutt over fire, ringte endelig J. Han skulle hente noe i brakken og så ni ubesvarte anrop fra meg, og skjønte med en gang hva det gjaldt. På dette tidspunktet hadde jeg så sterke smerter at jeg knapt klarte å tenke klart mellom riene. Jeg ba mamma og pappa ringe opp igjen til J, siden vi ikke kunne snakke på min telefon. De kom ikke gjennom siden han prøvde å ringe meg, og mamma klarte ikke å svare på min telefon. Midt i en rie, svarte jeg derfor telefonen min og skrek til J at han måtte ringe til pappa i stedet. Stakkars J! 

Klokken ti over fire ringte ambulansen opp igjen og snakket med mamma. Klokken kvart over ringte de opp igjen og spurte om vi ville kjøre de i møte, men da de bare var 20 minutter unna (med vanlig bil) konkluderte vi med at det var bedre at jeg fikk ligge i ro - de var jo uansett ikke så langt unna. Pappa og J hadde avtalt at pappa skulle ta med seg klær til J og kjøre han i møte slik at J kunne skifte og hoppe inn i ambulansen på veien. Dermed kunne mamma bli med meg i ambulansen og bytte plass med J, og det føltes trygt - jeg slapp å reise alene. Hun pakket også ferdig bagen min, men jeg var ikke mye til hjelp og vi endte dermed opp med en ikke veldig gjennomtenkt fødebag. 

Klokken fem over halv fem, ringte mamma og etterlyste ambulansen som enda ikke hadde kommet. Jeg er ikke helt sikker på når de kom, men det var rundt kvart på fem. Jeg gikk selv ut og fikk hjelp til å komme meg opp på båren. De spurte mamma hvor lenge det var mellom riene og hun svarte cirka tre minutter. Jeg husker at den ene ambulansearbeideren sa til sjåføren at hun skulle ta tiden mellom riene, men at hun trodde de måtte "kjøre rødt". Jeg antok at det betydde "fort", og syntes det hørtes ut som en god plan. 

Resten av turen til byn, er litt uklar. Jeg husker at jeg syntes det tok lang tid til der vi skulle plukke opp J, og det har mamma bekreftet at det gjorde. Det viste seg nemlig at sjåføren ikke var så erfaren og sikkert ikke var kvalifisert til å "kjøre rødt", og de byttet derfor sjåfør før vi plukket opp J. Jeg husker også at jeg tenkte at "nå er du i trygge hender og nå får du bare la kroppen gjøre jobben og prøve å holde ut". 

Riene hadde nå nådd et nytt nivå og jeg måtte bare skrike høyt når de stod på. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive hvordan smertene kjentes ut, men det var i hvert fall uten tvil det verste jeg noensinne har gjennomgått. I dagene etter fødselen kunne jeg fremdeles erindre presset mot underlivet og takene i ryggen, men nå klarer jeg ikke helt å huske hvor vondt det egentlig var - heldigvis. Jeg fikk med meg at tiden mellom riene nå var nede i to minutter og de spurte meg flere ganger om jeg måtte presse. Jeg var ikke helt sikker - en del av meg hadde lyst til å presse, men jeg hadde jo ikke lyst til å føde i ambulansen - så jeg svarte at jeg ikke visste. Vi stoppet to ganger før vi plukket opp J for å se om de kunne hodet, men det gjorde de heldigvis ikke.

I mellom riene fikk jeg derimot hvile og kjente nesten ingen smerter. Dette, og tanken på at det bare var timer igjen til vi skulle få møte den lille jenten vår, var det eneste som fikk meg til å holde ut. Jeg husker også at mamma hilste fra søsteren min og at jeg tenkte at hun sikkert hadde hørt meg skrike. Jeg fikk så vidt med meg at J kom inn og mamma gikk ut, og jeg husker at jeg tenkte "stakkars J som må høre meg skrike og se meg vri meg i smerte på denne måten". Han fikk liksom ingen gradvis tilnærming til situasjonen. I det ene øyeblikket var han på jobb og ante fred og ingen fare, og en time etterpå satt han i ambulansen og skulle bli pappa. 

J har siden fortalt at vi var på Nordhordlandsbroen klokken kvart over fem. De fortsatte å spørre meg om jeg måtte presse og siden det virkelig begynte å føles slik, prøvde jeg å jobbe mot kroppen og instinktene. "Jeg kan ikke føde i ambulansen", tenkte jeg. Jeg husker at de fortalte meg at "nå er vi på Eidsvåg" og "nå er vi på Danmarksplass" og at jeg tenkte "hva betyr det - hvor lenge er det igjen?!?", men jeg sa ingenting. På Danmarksplass spurte de også om de skulle stoppe og sjekke om de så hodet. Jeg vred meg i smerte og kjente at det ikke var lenge igjen før hun skulle ut- uansett hva jeg ville, men jeg ba de allikevel fortsette. 

Klokken halv seks var vi fremme på KK og jeg ble trillet inn på en fødestue og måtte komme meg opp i sengen. Det var nå mellom ett og halvannet minutt mellom riene og jeg var så klar for å presse! Når jordmoren så hvordan det stod til der nede, kunne hun meddele at hun kom med setet først. Jeg ble helt sjokkert - vi hadde jo vært hos jordmor og fått bekreftet at hun hadde hodet ned dagen før! Personalet ble tydelig litt småstresset av denne utviklingen og ba meg om å ikke presse, selv om jeg hadde lyst. De hentet inn en barnelege som skulle ta i mot henne og jeg spurte om det var for sent å få epidural. Det var det - de hadde kanskje tid til å sette lokalbedøvelse i skjeden før legen skulle lage et lite snitt siden det var setefødsel.

Mens dette pågikk, drev de også å festet diverse måleutsyr på babyen og magen min og i noen sekunder var jeg helt sikker på at de ikke hørte hjertelyden hennes, men fikk heldigvis det avkreftet ganske fort. Det var mye folk og mer dramatikk enn jeg hadde håpet på, men akkurat der og da, ville jeg bare presse og bli ferdig med det. Legen forklarte at han skulle hjelpe henne ut med en tang siden hun kom med setet først, men de rakk ikke en gang å finne frem tangen innen jeg var sprekkeferdig, og endelig fikk jeg lov til å presse. Første gangen jeg presset, skrek jeg samtidig, men jeg ble rådet til å holde pusten og bare presse for å få mer kraft. Jeg presset to ganger til, og plutselig var hun ute - uten hjelp fra legen og bare 14 minutter etter vi ankom. 

Jeg var helt i sjokk - dette var det siste jeg trodde jeg skulle bruke denne onsdagen på. Det lå pluselig en pitteliten baby på magen min. Jeg så på J som satt ved siden av meg og jeg kunne nesten ikke tro at vi nettopp hadde blitt foreldre. Jeg husker at de sa ett eller annet om at hun så ut til å være i kjempeform, men at hun måtte sjekkes. De klippet navlestrengen og sjekket henne mens legen sydde meg sammen igjen. Jeg så på mens de veide og målte henne og jeg husker at bena hennes stod rett opp langs kroppen - det var tydelig at hun hadde lagt i samme stilling lenge. Etter bare noen minutter var hun tilbake på brystet mitt. 

Hun var 2740 g og 34 cm fra hode til sete, og de strakk aldri ut bena for å måle full lengde. Jeg fikk ha henne hos meg en stund og vi prøvde oss på litt amming, men siden hun var født før uke 37 og siden hun var under 2800 g ga de henne morsmelkerstatning med kopp ganske fort etter fødselen. Så fikk vi endelig litt tid alene, bare vi tre. 

-----------------------------------------------------------------------------------------

Det var rett og slett ingenting ved fødselen som ble slik jeg hadde forestilt meg. For det første følte jeg meg veldig alene og usikker i starten. For det andre gikk alt mye fortere enn jeg hadde blitt forespeilet, og jeg hadde ikke fått forberedt meg skikkelig på fødselen og tiden etterpå - noe som gjorde meg enda mer usikker. Fødselen ble dermed noe jeg bare måtte komme meg gjennom, og ikke den fine opplevelsen jeg kanskje hadde sett for meg på forhånd.

Det ordnet seg heldigvis slik at jeg og J var sammen om innspurten, foreldrene mine gjorde en god jobb som "stand ins" og sist, men ikke minst: resultatet ble jo en frisk og helt fantastisk jentebaby. Og i ettertid er jeg jo utrolig glad for at det ble 3,5 uker før tiden og ikke 2 uker over..

En liten oppdatering

J har nå begynt igjen i jobb og jeg er alene med mini J om dagene (og nettene). Det går egentlig veldig fint, men jeg får gjort helt ekstremt lite annet enn mating, soving og kosing. Jeg begynte på et innlegg om fødselen forrige onsdag, men er enda ikke ferdig.

Forrige tirsdag var vi på ammepoliklinikken for å få hjelp med ammingen, og der ble jeg rådet til å begynne å bruke ammeskjold. Jeg forsøkte med det før vi reiste fra klinikken, men da fikk vi det ikke til. Denne gangen ble jeg rådet til å bruke "Meleda"-skjold i stedet for "Avent", og det funket veldig bra. Jeg forsøker alltid uten skjoldet først, men hvis det ikke går, får vi det i hvert fall til med skjold. Dette har gjort hverdagen mye lettere.

Buketten jeg fikk fra J dagen etter Jenny var født

Hun får fremdeles tilbud om flaske etter annethvert måltid, men det er ikke alltid hun vil ha den, så det betyr vel at hun allerede er mett - og det er bra :-) Det blir spennende å se om hun fortsetter å legge på seg slik at vi kan kutte ut hele flasken.

Ellers er det lite som minner om julestemning her i huset. Det har liksom ikke gått opp for meg at det bare er en uke til julaften. J hadde pyntet litt til jul før vi kom hjem fra klinikken og vi har vel bestemt oss for at det blir med det i år - vi vil ikke prioritere å pynte til jul for så å rydde opp igjen etterpå når vi har så lite tid til overs. 

Av og til

..., når du gråter og jeg ikke vet hvorfor - når du nettopp har spist, fått ny bleie og er tilsynelatende trett, men ikke finner roen, verken i sengen din eller i armene mine - tenker jeg at jeg gleder meg til du er gammel nok til å kunne si hva du vil. 

Det skjærer i hjertet mitt bare du viser antydning til ubehag eller misnøye, og jeg vil gjøre alt for at du har det bra hele tiden. Tenk så mye lettere om du bare kunne forklare meg hva som var galt og hva jeg kunne gjøre for å gjøre det bedre. Jeg har forsøkt å lære meg "Det hemmelige babyspråket", og jeg tror absolutt det er noe i dette, men jeg klarer ikke å tolke alle lydene og signalene dine enda.

Det er heldigvis ikke så ofte du gråter og ikke finner roen, og når jeg ser på at du sover fredelig i sengen din, kjenner den myke babyhuden din mot min eller ser det fornøyde uttrykket ditt etter du har fått mat, da tenker jeg at jeg må nyte den dyrebare tiden vi er inne i nå. 

"Sånn går no dagan"

Livet som foreldre er egentlig ganske travelt. Eller, vi stresser ikke, men det er ikke så mye du får ut av et døgn når du bruker 8-10 timer til mating - fordelt på 8 matinger. Siden mini J er født i uke 36, er hun visst prematur (hadde hun komt bare noen dager senere, hadde hun ikke vært det, da grensen går ved uke 37). Dette i kombinasjon med at hun veide 2740 g, gjorde at hun fikk morsmelktillegg rett etter fødselen og at vi siden har måttet mate henne hver tredje time - først med tillegg, men nå med morsmelk. Vi noterer hvor mye hun spiser og passer på at hun får i seg nok hver dag, og hun blir veid jevnlig av helsestasjonen for å sikre at hun legger på seg.

Siden hun er født litt før termin, sliter vi også litt med ammingen. Løsningen har derfor blitt at jeg prøver å amme først, så får hun morsmelk på flaske og til slutt må jeg pumpe meg. Før vi starter, skifter vi på henne for å vekke henne og mens jeg holder på med matingen, steriliserer J flaske og pumpe, og varmer opp melken. Han er også flink å passe på at jeg alltid har noe å drikke og han lager all maten for tiden. Jeg må si at jeg kvir meg litt til han begynner igjen i jobb, men det må vel bare gå det også. All ære til alenemødre i hvert fall - jeg kan ikke forestille meg å gjøre dette uten Js hjelp. 

I dag har vi vært på besøk for første gang siden vi ble en familie på tre. Vi har bare vært rett oppe hos foreldrene mine og vi tilpasset det slik at vi gikk mellom to matinger, og det fungerte fint. Jeg begynte på dette innlegget før vi gikk, men ble ikke ferdig. Nå skal vi sove noen timer før vi skal opp igjen klokken halv ett.

Tusen takk for alle gratulasjonene på forrige innlegg, forresten. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått svart på de enda :-)

Plutselig mamma

Lille Jenny kom overraskende til verden onsdag 27. november 2013 kl 17.44. Fødselen kom som et sjokk på både mamma og pappa som ikke hadde fått tid til å forberede seg skikkelig. Det hele skjedde utrolig fort, og ikke helt uten dramatikk. 

Jeg har naturlig nok ikke tid til å skrive så mye akkurat nå, men jeg tenker å dele mer etter hvert. Det er mange inntrykk som skal bearbeides, og da er skrivingen en fin måte for meg å gjøre det på.

Kort oppsummert har den siste uken bestått av mange oppturer og noen nedturer, men mest av alt en enorm kjærlighet til det lille barnet jeg og J har skapt. Jenny er helt fantastisk - myk og god, søt og snill - og den følelsen når hun ser seg rundt meg de herlige øynene sine og gir meg noe som ligner et smil, er bare helt ubeskrivelig.

I can see the finish line

Det begynner sakte, men sikkert å gå opp for meg at det virkelig nærmer seg termindato. Strategien min har vært å tenke minst mulig på hvor lenge det er igjen og heller holde meg opptatt med ting som får tiden til å gå så fort som mulig. Dette har fungert fint, men det blir vanskeligere og vanskeligere å ikke begynne å vente på at noe skal skje. 

I vår virket det uendelig lenge til jul, men nå er det bare dager igjen til desember! Permisjonen har bare vært en slags drøm i det fjerne, men nå har jeg bare èn ordinær dag igjen på jobb. Eksamen, som på en måte markerer målstreken på arbeidsåret 2013 for min del, er bare en uke unna. I dag har vi vært hos jordmor og snakket om fødselen, og jeg ser at Fotballfrue har fått sin lille jente. Hun har hele tiden lagt bare noen uker foran meg, så det at hun har født, minner meg på at det ikke er lenge igjen!

For å ikke begynne å stresse og for å få en mest mulig behagelig graviditet, har jeg valgt å fokusere på en ting av gangen. Jeg har laget meg noen regler og senket kravene til meg selv. For eksempel har jeg nesten ikke jobbet overtid siden jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg har også slurvet litt med husarbeidet. Jeg har heldigvis en usedvanlig pliktoppfyllende mann som har vært veldig flink til å ta sin del, men noen av de tingene som jeg vanligvis tar, har jeg rett og slett valgt å utsette. For eksempel har jeg ikke vasket vinduene og skurt dusjen skikkelig siden i sommer.

Trening og andre aktiviteter har også blitt kraftig nedprioritert i det siste. Jeg har hatt nok med å komme meg på jobb, lage middag og blogge i løpet av uken, og i helgene har jeg forsøkt å kun planlegge en aktivitet eller et besøk, slik at jeg er sikker på å få slappet av litt og gjort mer babyrelaterte ting, som for eksempel å sy.

Jeg har bevisst ikke laget en fysisk "to do-liste" med ting som må gjøres før fødselen, fordi jeg vet at jeg fort lar meg stresse hvis jeg ikke får haket av ting fort nok. Jeg har derimot en mer overordnet liste i hodet og denne begynner faktisk å nærme seg fullført. Det som gjenstår, er siste dag på jobb i morgen, eksamen på tirsdag og så kan jeg endelig konsentrere meg 100% om meg selv og den lille i magen.

Jeg har bevilget meg selv en fridag før jeg begynner å lese til eksamen, så på torsdag skal jeg bare gjøre akkurat det jeg vil. Sove midt på dagen, kanskje? Sy ferdig en bukse jeg har begynt på, vaske babytøy eller organisere stellebordet? Gleder meg!

Tre på plass i stuen

Ikke juletre, men oliventreet fra uteplassen er nå på plass i stuen. Jeg har lenge planlagt å ta det inn, men det var ikke før nå i helgen vi faktisk fikk det gjort.

Sånn ellers har jeg nå hatt min siste ordinære mandag på jobb før permisjonen starter, og det er helt absurd å tenke på. Tenk at jeg ikke skal på jobb på nesten ett år!

Litt julestemning

I dag har vi hatt litt julestemning her med snø på utsiden og pittelitt julepynt på innsiden. 

I tillegg har jeg laget svineribbe til middag i dag. Jeg brukte Hellstrøms oppskrift. Nå ligger vi strak ut alle mann. Jeg vurderer å begynne så smått på neste syprosjekt, men jeg vet ikke om jeg orker.

 

Blomstene fikk J av en byggherre på jobb i forbindelse med kranselag. 

Moleskine Baby Journal

Her for noen uker siden ble jeg vitne til en unormalt engasjert diskusjon mellom to kollegaer. De hadde en felles forkjærlighet for "Moleskine" notatbøker. Det er ikke første gang jeg har hørt om disse notatbøkene - det er nemlig flere på jobb som sverger til de, men jeg har ikke latt meg overbevise enda. Jeg bruker vanlige notatbøker som vi får gratis på jobb og kollegaene mine la merke til min skepsis.

I går kom de med en gave til meg - de hadde kjøpt en "Moleskine Baby Journal", og de mener at når jeg kommer tilbake på jobb, kommer det til å være med en ny overbevisning om at den eneste notatboken som fungerer, er "Moleskine". Jeg har sagt at jeg har mine tvil, men det var i hvert fall utrolig koselig å få en gave og jeg kommer selvfølgelig til å bruke den.

Boken er delt inn i ulike temaer, som graviditet, fødsel, hjemkomst, spesielle øyeblikk,helse og mating. Man kan skrive inn oppskrifter, slektstre, lime inn bilder og mye mer. 

Gravid uke 36

Da var det fredag igjen og jeg har kommet til uke 36 i svangerskapet. Ifølge Babyverden er minien nå 2700 g og 44 cm i full lengde. Det er i hvert fall ingen tvil om at det begynner å bli fullt inni magen min nå.

Denne uken har vært litt tung og jeg har virkelig slitt med nattesøvnen, i tillegg til at jeg har stresset en del på jobb. I natt var intet unntak. Jeg våknet og gikk på do. Planen var å bare legge seg til å sove igjen, men jeg fikk ikke sove. Når jeg så på klokken var den halv fire. Jeg tenkte at da skulle jeg nå i hvert fall sove noen timer til - men den gang ei. Når klokken var fem, bare stod jeg opp. Jeg tok meg god tid og var på jobb klokken kvart over seks. 

Dagen i dag har vært bra og jeg føler virkelig at jeg nærmer meg målstreken på jobb. Jeg har vurdert å jobbe litt i helgen for å komme helt a jour, men har bestemt meg for å la være. Jeg har tre dager neste uke, og det jeg ikke får gjort på de dagene, får etterfølgerne mine ta seg av. 

Bildene tok jeg når jeg kom hjem fra jobb og så frem til en lang middagshvil.