Tanker om utseendefokus og sånt

For et par år siden tok jeg et standpunkt i ”krigen” mot det overfladiske og det enorme utseendefokuset vi opplever i dagens samfunn. Jeg bestemte meg for at jeg ikke vil bidra til den utviklingen vi ser hvor idealet alle strekker seg etter blir stadig mer unaturlig og bruk av kirurgiske inngrep blir mer og mer vanlig.

Jeg pynter fremdeles på sannheten ved å stripe håret et par ganger i året, bruke sminke og legge negler ved spesielle anledninger, men jeg bestemte meg altså for at her går grensen for min del. Jeg vil ikke bleke tenna, jeg vil ikke ha extensions, jeg vil ikke ha falske negler konstant og jeg vil i hvert fall ikke begynne med botox og restylane og de der greiene der.

Når jeg sier at jeg ikke vil gjøre noen av disse tingene, betyr ikke det at jeg ikke gjerne skulle gjort det og sett effekten av det. Når jeg sluttet å røyke for noen år siden vurderte jeg å belønne meg selv ved å bleke tennene, men etter mye frem og tilbake, bestemte jeg meg altså for å ikke gjøre det. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skal bli en av de som snakker om den skremmende utviklingen vi ser i USA, men som bidrar til å drive den samme utviklingen fremover også i Norge.

Jeg tror ikke bittelille meg kan gjøre noen forskjell i det store bildet, men hvis alle tenker slik, kommer i hvert fall ikke trenden til å snu. Det blir stadig mer vanlig og akseptert å operere hver minste skavank og jeg frykter et samfunn der alle skal være like og det ikke er plass til de som er annerledes. Når det er sagt, vil jeg gjerne presisere at jeg snakker kun for meg selv. Jeg dømmer ingen som velger å prioritere annerledes enn meg, men jeg håper alle tenker gjennom konsekvensene av valgene de tar og hvilke signaler de sender.

Jeg forstår om mange synes at jeg har satt grensen ”for tidlig” og mener at jeg trygt kunne ha bleket tennene med god samvittighet, men poenget nå er ikke å diskutere hvor grensen bør gå - det mener jeg får være opp til hver enkelt å bedømme for seg selv – men snarere å oppfordre alle til å tenke gjennom hvor din grense går. Hvis vi bare flyter med og gjør ting fordi ”alle” andre gjør det, sitter vi plutselig her, tusenvis av kroner fattigere og uten mimikk i ansiktet og lurer på hva som skjedde.

Om jeg greier å stå for dette standpunktet om noen år og ett par barnefødsler, gjenstår selvfølgelig å se, men jeg håper det. Om jeg skulle forandre mening, vet jeg at det kommer til å være etter nøye overveielse og en konklusjon om at det var riktig å flytte grensen.

Så til den egentlige grunnen til at jeg skriver om dette temaet i dag. Jeg har nemlig kommet over et produkt som jeg ikke er sikker på hvor hører hjemme i forhold til den grensen jeg har satt for meg selv. Når jeg først leste om Belly Banditten på Marianne Beate sin blogg, lagret jeg linken og tenkte ”en slik skal jeg i hvert fall kjøpe”. Hun ser jo unektelig veldig bra ut og vi føler vel alle et visst press for å se best mulig ut. I den fasen jeg er i nå, betyr det at man ikke skal legge på seg for mye i løpet av svangerskapet og at man gjerne vil tilbake til sin gamle kropp etter fødselen. Jeg har allerede tatt et valg om at jeg ikke skal stresse med å gå ned i vekt etter fødselen, men dette ville jo ikke være å stresse med det? Man går jo bare med et belte noen timer om dagen – det kan vel ikke skade?

Så kommer mitt dilemma: Selv om det ikke skader noen, er det jo heller ikke nødvendig. Det ville jo være utelukkende av forfengelighet. Når jeg så bildene av Kate og William med den nyfødte Prinsen, kommenterte jeg faktisk til J at hun hadde kulemage enda. Jeg tror ikke jeg har sett en mage rett etter en fødsel før, jeg har i hvert fall ikke tenkt over det før. Jeg vet jo at magen ikke forsvinner på dagen, men jeg trodde den ville være flatere på en måte. Jeg regner med at her er det like mange individuelle forskjeller som det er kvinner som har født, men jeg synes det var veldig fint at hun ikke prøvde å skjule magen sin slik mange andre kjendiser gjør.

Når jeg så hvor mye oppmerksomhet hun fikk for å tørre å vise magen så åpent, fikk det meg til å tenke. Kanskje jeg, som har tatt et så tydelig personlig standpunkt, bør vise frem post-fødsel-magen like stolt som Kate gjorde det? ”Mange bekker små” osv…

I "naturlighetens ånd" avslutter jeg dagens innlegg med noen bilder av meg selv uten sminke. Bildene ble tatt før shoppingturen min på fredag, så for å sammenligne før og etter en runde med bølgetang og sminke, kan dere se tilbake på disse bildene.