torsdag 3. oktober 2013

Litt om trening

Jeg har aldri vært en slik person som elsker å trene. Hva som er grunnen til det, er selvfølgelig vanskelig å si. Når jeg var liten spilte jeg håndball i mange år og var vel et relativt aktivt barn. Vi reiste på hyttetur og gikk på tur i skogen om sommeren og på ski om vinteren, men bortsett fra det, tror jeg mine foreldre også har et litt ”av-og-på-forhold” til trening.  

I voksen alder har jeg trent i perioder, men av ulike årsaker har det vært vanskelig å holde det gående. Når det begynte å nærme seg bryllup, bestemte jeg meg igjen for å begynne å trene. Jeg hadde to ting som motiverte meg spesielt. En ting var jo selvfølgelig det kommende bryllupet og et ønske om å se best mulig ut i brudekjolen, men enda viktigere var det å være i god form om jeg skulle bli gravid etter bryllupet. Både for min egen del, men også for å gi barnet en best mulig start på livet. 


Jeg og søsteren min begynte å jogge tre ganger i uken i mars 2012. I tillegg trente jeg litt styrke og gikk på tur utenom. Jeg hadde knapt jogget en kilometer tidligere, og var egentlig litt skeptisk til denne treningsformen, men jeg bestemte meg for å prøve. Vi satte oss ètt enkelt mål – vi skulle ut minst tre ganger i uken. Etter hvert som formen ble bedre, lagde vi oss nye mål som gikk på å kunne løpe lengre og fortere.  

Resultatene kom ganske fort. Bare i løpet av noen uker merket vi stor fremgang. Jeg kjøpte meg skikkelige løpesko og -tights, og fikk en Nike-treningsklokke til bursdagen min i april. Med denne kunne jeg logge alle løpeøktene og følge fremgangen fra uke til uke. Frem til bryllupet og bryllupsreisen i slutten av juni, var jeg ute minst tre ganger i uken – uansett vær og vind. Vi jogget mellom 6 og 10 km hver gang og rutinene var på plass.  


Til og med på bryllupsreisen jogget vi, men da bare to ganger per uke. Når vi kom hjem igjen, kom vi også raskt i gang med jogging minst tre ganger i uken utover sommeren og høsten. Når jeg reiste til Kina på jobb i slutten av november 2012, hadde jeg store planer om å jogge også på jobbtur, men det viste seg å være vanskelig å få til. Flere dager gikk bort bare i reising og de andre dagene brukte vi i møter om dagen og jobbmiddager om kvelden. Mellom møter og middag jobbet jeg også for å holde meg à jour med andre arbeidsoppgaver.  

Timesvis med sitting i møter, foran pulten på hotellrommet og på fly, resulterte til slutt i at ryggen låste seg fullstendig, og jeg angret selvfølgelig på at jeg ikke hadde prioritert treningen foran all denne sittingen. Jeg måtte ta det rolig i noen uker for å komme meg i ryggen, men kom så vidt i gang med joggingen igjen før jul, og i januar var det på an igjen med minst tre turer i uken.  

Jeg klarte også å holde rutinene gående utover våren – minst tre ganger i uken, uansett vær, og i april ble jeg jo endelig gravid. Jeg var sikker på at jeg var i mitt livs form og hadde tenkt å fortsette med det utover i svangerskapet. Med unntak av ryggproblemene i fjor, har jeg egentlig aldri hatt noen helseplager, og det kom på mange måter som et sjokk når jeg innså at plagene jeg kjente i det ene låret måtte være starten på en bekkenløsning. Det var jo absolutt ikke en del av planen! 

Jeg innså at jeg bare måtte slutte å jogge, men bestemte meg for å kompensere med å gå lange turer minst tre ganger i uken. Fra jeg sluttet å jogge, rundt uke 12, til en gang i sommer, rundt uke 18 kanskje, klarte jeg også dette, men så kom sommerferien og motivasjonen som hadde vært så sterk, begynte å dale. Jeg går fremdeles på tur noen ganger i uken og jeg gjør øvelsene jeg har fått hos fysioterapeuten, men det føles ikke som skikkelig trening akkurat. 

Jeg tar meg selv i å finne på unnskyldninger for å slippe å gå ut, og om det regner, kan du i hvert fall bare glemme det! I det siste har jeg begynt å få dårlig samvittighet for dette. Jeg hadde jo det grunnlaget, men nå er det helt borte. Forrige uke spurte fysioterapeuten om ikke jeg pleide å trene før jeg ble gravid. ”Joo..”, svarte jeg og tenkte på pustingen og pesingen min etter 10 minutter oppvarming på ergometersykkel. Videre spurte hun om jeg fremdeles gikk på tur. ”Jaa, noen ganger i uken i hvert fall…”, svarte jeg, men tenkte at sannheten var at uken før det hadde jeg kun vært på tur èn gang. ”Går du fort da?”, spurte hun. ”Nja, litt….”, svarte jeg, men visste at tiden vi bruker på den vanlige runden har økt fra rundt 1 time og 10 minutter, til cirka 1 time og 30 minutter… 

”Du vet at du må bli andpusten for å holde formen ved like, sant?” Jeg følte meg ganske truffet og lovet å prøve å sette opp farten på neste tur. Det gjorde jeg også, men fikk betale for det i form av et ømt og stivt bekken etterpå – på tross av at jeg gjorde alle tøyeøvelsene jeg har lært meg etter at jeg kom hjem fra turen. I går spurte jeg fysioterapeuten om råd og fikk som vanlig et veldig diffust svar – jeg må prøve å finne en balanse for hva kroppen tåler, uten å irritere bekkenet for mye, men samtidig prøve å holde formen ved like… 


Etter hvert som kveldene blir mørkere, kaldere og våtere, bekkenet blir stivere og kynnerne mer intense, vet jeg at det kommer til å bli vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut, men jeg skal prøve å tenke på formen og på det beste for meg og barnet for å holde motivasjonen oppe utover høsten. Det gir meg i hvert fall håp for våren igjen at jeg blir skikkelig misunnelig når jeg ser joggere langs veien 


3 kommentarer:

  1. Eg e alltid klar for tur,so eg kan dra deg me ut;)

    SvarSlett
  2. Eg e alltid klar for tur,so eg kan dra deg me ut;)

    SvarSlett